De øyeblikkene vi føler vi får betalt i lyd

KOMMENTAR

De få magiske øyeblikkene som gjør det verdt å gå på konsert etter konsert er som bensin. Det er verdt ørkenvandringen så til de grader.

Jeg er blitt en middelaldrende mann som livet hver dag forsøker å innhente og hver fredag plassere i en lenestol mens Derrick fyller TV-skjermen og lukten av pizza fyller stua mi.

Så hvorfor ikke bare sette seg ned og la det skje? Hvorfor hoppe i bilen sammen med dama og jage etter min favorittartist Joakim Thåstrøm på kryss og tvers i Skandinavia gjennom en sommer der vi kunne ha vært på Playa del Ingles og drukket søte paraplydrinker som vi postet på Instagram?

Hvorfor ikke Playa del Ingles?

Klubber er viktige

Jeg tror det handler om gleden ved å bli overrasket av de små øyeblikkene der vi ikke forventer det, og de øyeblikkene er færre og færre for en mann som runder halvveis til 100 i begynnelsen av 2019. Thåstrøm innfrir alltid, så de små øyeblikkene handler egentlig ikke om ham. Det er de øyeblikkene vi ikke forventer å bli bergtatt som gjør at vi er på jakt i hverdagen. Det er derfor vi stikker innom konserter på de mindre klubbene.

Helt konkrete øyeblikk som er tatovert i lillehjernen:

• Kanonrock i Halden sommeren 2014. Svenske Daniel Norgren gikk på scenen oppe på Fredriksten festning, og jeg oppdaget noe helt nytt og spennende og annerledes. Det endte med at jeg og en kompis dro ens ærend til Berlin for å se Norgren på en liten klubb i den tyske hovedstaden.

DANIEL NORGREN: For en merkelig type, og for en musikk han lager. 

• I blues og jazzteltet (eller hva det heter) under Byfesten i Lillestrøm for noen år siden. En ung gjeng går på scenen. De ser faktisk ut som om de har gått seg bort – eller i hvert fall ikke var helt sikre på om de hadde kommet på rett sted, til rett tid. Så begynte unge Oscar Monsrud og bandet å spille, og jeg ble stående gjennom hele konserten til tross for at jeg hadde deadline til avisa… Det var litt The Band, litt plogfurer og hippie-tilnærming og ett eller annet genuint jeg merket jeg hadde savnet. Altså, det var ungt og med «valpefett»i akkordrekkene. Men det var spennende og friskt og vågalt. Og fengende. Unge Monsrud er et eksempel på at vi kan oppdage unge musikere og talenter hvis vi snubler over dem…

https://youtu.be/FfOBAL6YmE0

OScAR MONSRUD: Varmer opp (trolig solo) for Mighty Magnolias på Jessheim lørdag kveld. 

• Snaxville Revue på Årnes ble arrangert to år, og det er alltid interessant å se hvilke artister brødrene Amund og Henrik Maarud velger å samarbeide med eller gi plass i studioet sitt. Denne kvelden var det Mighty Magnolias fra Bergen som dukket opp som troll av eske og gjorde voldsomt inntrykk med sin salige blanding av 60-tallstilnærming til rocken, country og – også her – det litt «bakpå» drivet som kan minne litt om elektrisk Neil Young og noe av det som kom ut av Laurel Canyon utenfor Los Angeles på 70-tallet.

LES RUNE WESTENGENS ANMELDELSE: Den mektige oppfølgeren

MIGHTY MAGNOLIAS: Nytt album ute nå, og anmelder Rune Westengen skriver at dette albumet er sterkere enn debuten deres. Kommer til Jessheim lørdag.

• Min aller første konsert med svenske Imperiet i Chateu Neuf i 1986. Bandet gikk på scenen og åpnet med Sex Pistols-klassikeren «Bodies». Jeg ble ruset på adrenalin og har fulgt bandet siden.

IMPERIET: Dette var en eksplosjon for denne skribent i 1986. 

I Kulturbanken

FEMMER: Mighty Magnolias får terningkast 5 av anmelder Rune Westengen for sitt nye album. 

Lørdag kveld kommer to av de fire artistene jeg nevner som musikalske tatoveringer til Jessheim. Det er ikke Daniel Norgren eller Thåstrøm (kanskje en dag?), men Mighty Magnolias og Oskar Monsrud. De spiller i Kulturbanken, stedet som er i ferd med å etablere seg som et musikalsk skattekammer i større og større grad. Jeg har ingen koblinger til de to artistene annet enn at jeg liker det jeg hører, og jeg håper folk benytter seg av muligheten og hører dem lørdag kveld.

De er i hvert fall bedre enn Derrick.