Den gang festen var i boks

SOMMERPULS

Det var mindre som skulle til for å gjøre en feststund fullkommen på 70-tallet. Det holdt lenge med en boks Spaghetti á la Capri.

Det kunne være en helt vanlig torsdag kveld på et seks kvadratmeter stort kjøkken i andre etasje. Det er sånt vi i ettertid kaller hverdagslykke på ordentlig.

Og ikke ble det dokumentert på Facebook eller Instagram heller.

Det eneste som kunne røpe oss var den vesle barten med hint av rød tomatsaus på skolen neste dag. For det hendte jo at vi glemte ansiktsvask i morgenritualet på badet. Kanskje for å smykke oss med å kunne si at vi hadde spist festmat til middag dagen før?

Bart av tomatsaus

Boksåpneren ble hentet fram fra skuffen, og vi formelig kjente at tennene begynte å løpe i vann før de la på svøm i påvente av det som skulle komme av eksotisk munngodt i løpet av de nærmeste minuttene.

Med sosisser herfra til evigheten også.

Fem minutter oppkok, står det på boksen. Og vi fikk himmelriket servert med loff og tykt lag med smør.

Kunne man bedre ha det?

Selv om det kanskje ikke var påkrevet med fagbrev i kokkekunst, så var det rett og slett et vorspiel å kjenne lukten av tomatsaus fylle rommet.

Lukten av luksus, vil jeg nesten si.

Lukten av luksus

Jeg ser ikke bort fra at kopien av «Sigøynerpike» på  veggen i gangen til onkel fire hus nede i gata slikket seg rundt munnen da duften fra Middelhavets «cuisine» forsvant nedover Karibakken.

Så eksotisk føltes det nemlig å spise Spaghetti á la Capri i et hjem der vi kan telle på en hånd de gangene vi spiste kylling med pommes frites lørdag kveld. Det var egentlig de gangene fatter kom hjem etter tre uker på repetisjonsøvelse i Nord-Norge at det vanket det type festmat i Karibakken 6, et hjem der vi fikk byggrynsuppe med rosiner hvis vi var forkjølet – etter å tatt tempen med tårer i øynene.

Byggrynsuppe ved forkjølelse

Og vi skal ikke gå inn på trenden med kokt ask som tok kongeriket med storm på 70-tallet. Kokt ask skulle angivelig hjelpe mot det aller meste av skavanker og – ble det forfektet – kreft. Vi slapp å drikke avkok av ask hos oss, gudskjelov.

Jeg kan aldri forestille meg at Zeb Macahan drakk kokt ask til frokost der han satt ved bålet og spiste frokost i skinndressen av hjorteskinn der ute på prærien.

Bamsesaft

Men kan godt hende at Zeb drakk Bamsesaft der han satt på de åpne slettene i et den gang uoppdaget Amerika. Da gjorde nok han samme feilen vi leste om i en av hovedstadstabloidene forleden. Bamsesaft er ikke saft.

Bamsesaften skal i fryseren noen timer før den konsumeres. Bamsesaft er slush, noe som er et bevis på at det alltid er noe å lære der ute i den store verden.

Men det var en digresjon.

Enkel luksus

I voksen alder har vi en tendens til å glemme det lukrative i det enkle, selv om vi kanskje har oppdaget gleden ved enklere ferieliv i Norge denne koronasommeren.

Vi glemmer det lukrative i det enkle

Kanskje det skal være en ambisjon å dyrke det hverdagslige enda mer bevisst denne høsten, uten at det dermed sagt blir spaghetti á la Capri tre ganger i uka.

Det er i hvert fall ingenting å utsette på den kjærligheten vi hadde til denne boksematen i sin tid.

Jeg mener å huske at vi foreslo det som mat i bursdag også. Men det ble som oftest pølser og muffins da.

Vi digget spaghetti á la Capri på samme måte som vi digget fredag kveld fordi vi da fikk lov til å se Detektimen og være lenge oppe.

Hva kunne egentlig toppe det?

Det enste jeg kommer på må være en skikkelig spaghettiwestern.

Med ønske om god uke!