Kontakt oss

Folk

Den glemte kunsten å si “unnskyld”

Publisert

KOMMENTAR

Er det ikke litt rart hvordan ordet “unnskyld” nærmest er utdødd og ikke-eksisterende i menneskers omgang med hverandre? Noen må ordne opp.

Den som hadde fått en femmer for hver gang “noen må ordne opp” ble uttalt, hadde blitt en holden mann eller kvinne i løpet av ganske kort tid i 2020. Til alle tider, for så vidt, for det er en viss historie om tornen i din brors øye og bjelken i ditt eget som går ganske langt tilbake i tid, sies det.

“Noen må ordne opp”

Vi ser folk som poster bilder av hundeposer på sosiale medier istedenfor å plukke den opp og kaste den. Alt ordner seg bare det kommer på sosiale medier. Da ordner nok noen opp…

Dette er ikke en lørdags-tirade om hvor teite og selvsentrerte vi mennesker er (vi er jo det til en viss grad); det handler mer om en viss forundring over at vi aldri hører ordet “unnskyld” lenger.

Og når ordet blir brukt, så har det gjerne en klang i seg som ikke er helt troverdig.

Kanskje fordi vi ikke lenger vet hvordan ordet skal brukes, når ordet burde brukes og hvordan vi skal oppføre oss når vi sier det? Det kan godt hende.

Vet vi ikke hvordan vi sier unnskyld lenger?

Kanskje er det fordi vi i årevis – i beste sendetid og med viktige folk i skinnet fra rampelyset – har sett ordet “unnskyld” blir redusert til en gammel vaskefille eller frase hvis bruk ikke har ytt ordet rettferdighet?

At vi nå rett og slett står med ordet i hånda uten en bruksanvisning på hvordan en ektefølt beklagelse skal være for å fungere?

Ordets kraft er redusert over tid?

Er utstrakt misbruk av ordet det som tåkelegger – og ødelegger – det kanskje viktigste og mest virkningsfulle ordet av dem alle?

Aftenposten Innsikt hadde i september 2018 en interessant tekst om denne tematikken:

Noen ord har en egen magi ved seg. Flere av disse tilhører kategorien som den engelske filosofen J.L. Austin kalte «talehandlinger». Austin var nemlig opptatt av at vi slett ikke bare bruker språket for å slå fast noe eller beskrive ting.

Språket brukes også for å utføre handlinger. Som når vi gir lovnader, stiller spørsmål, gir ordrer – og, ikke minst, ber om unnskyldning.”

Noen ord har en egen magi ved seg

Og videre:

“Å be noen om unnskyldning er noe de aller fleste av oss har gjort, og nær alle har vel vært i en situasjon hvor vi har ønsket å få en unnskyldning fra noen. Det siste er ikke så vanskelig, men det første kan være rimelig komplisert. For det sitter ofte langt inne å be noen om forlatelse. I slike situasjoner blottstiller man seg selv og tar et sprang inn i det ukjente. Og det er ikke lett. Likevel er det noen ganger nødvendig. Og viktig.”

Det sitter ofte langt inne å be noen om forlatelse

I samme tekst står det om forfatteren Harriet Lerner som skriver at “«unnskyld» og «jeg er lei for det» er språkets mest legende ord, og at det å uttrykke disse som en del av en helhjertet unnskyldning, er noe av det fineste man kan gjøre for et menneske som er blitt såret eller krenket.”

Men da er vi kanskje ved et annet uoversiktlig punkt i tilværelsen i 2020? For det er tilsynelatende veldig lite til – i hvert fall mye mindre enn for noen år siden – før noen blir såret eller krenket.

Terskelen for å bli såret eller krenket er jo nærmest ikke-eksisterende der ute, mener vi som begynner å bli gamle og som ikke forstår radaren det emosjonelle Norge måler “såret” og “krenket” med.

Det handler om hvordan beklagelsen blir gitt

Og så handler det jo om hvordan en beklagelse blir gitt, skriver kronikkforfatteren i sin tekst.

Og det er kanskje her de som beklager – både i offentligheten og privat – tråkker feil.

Veldig ofte handler det om å vri seg ut av et knipetak ved å kjøre varianter av beklagelser; “jeg beklager at du føler som du gjør”, “jeg ser i ettertid at det var feil”, “jeg beklager at du føler deg såret”.

Man beklager, men man beklager ingenting. Og det er jo ofte dette som skjer og sies, ikke minst i politikken.

Som om en ekte beklagelse er å vise svakhet. Det er jo stikk motsatt, hvis gjort rett.

En ekte beklagelse viser styrke, ikke svakhet

I min tid som avisskribent har jeg ofte stusset over hvor langt inne det sitter for skribenter å beklage eller innrømme at man som redaksjon, redaktør eller skribent har tatt feil.

Hvorfor sliter avishus med å beklage

Det er litt rart, ikke minst fordi det er media som er den kanskje største jegeren når det kommer til å få folk til å beklage eller legge seg flate – en strategi som luften også i stor grad har gått ut av fordi det snart er vanskeligere å finne en som ikke har lagt seg flat enn en som har lagt seg flat i norske aviser – bortsett fra avisene selv, da.

Snart har alle lagt seg flate…

Kronikkforfatter Janne Stigen Drangsholt avslutter sin tekst slik:

“Å be om unnskyldning er å ta spranget ut i det ukjente. Derfor krever det raushet, og at man går inn i unnskyldningen uten å forvente å få noe tilbake.

Det krever at man tar ansvar uten å bortforklare, unnvike eller klandre. Det krever at man setter seg inn i hvordan et annet menneske har det.”

Derfor kan “unnskyld” være noe vakkert i menneskers liv.

Les teksten i Aftenposten Innsikt her: Kunsten å si unnskyld

Annonsering

Populært

Copyright © 2021 Jessheimpuls AS, Stort. 2, 2050 Jessheim. Org.nr. 920697143. Tilrettelagt av ASAP Media.