Det er en retning for alt

HELGEPULS/KOMMENTAR

Et fotografi kan si det meste. Et liv kan romme det meste. Mye handler om hvem som viser vei og peker ut retningen.

Hvem er vi, og hvor går vi? To sentrale spørsmål i menneskers liv som det er tilnærmet umulig å svare på der vi sitter på hver vår tue og skuer ut på verden.

Det eneste vi veit er at noen må gå foran for at andre skal finne sin vei i livet – være seg som enkeltmenneske eller som byggere av en by.

Nå skal ikke dette bli en tekst om bygging av by eller noe sånt. Det blir mer av det i månedene som kommer, helt sikkert.

Dette er en tekst som handler mer om å tenke over hvorfor vi ender opp der vi ender opp – i skrivende stund i en oransje campingvogn oppe i åsen et stykke over Hamar by.

Det har med familieblodet som renner i årene å gjøre, det har med musikkinteresse å gjøre og det har å gjøre med en slags innstilling om at små ekspedisjoner ofte er stilige nok også for en mann på 50 år.

Det er ikke så mye som skal til for at et barn synes noe er spennende, og det er enda mindre som skal til for at en hund synes noe er særdeles spennende. Hvorfor er det da sånn at vi som voksne føler at det meste må maksimaliseres for å være eksotisk og spennende?

En som sjelden eller aldri har vært på tur med campingvogn synes det er mer enn morsomt å hekte vogna på slepet for så å se i bakspeilet at den faktisk henger på der vi ferdes på E6 opp i åsen over Hamar Rock City. Eksotisk så det holder.

Og det er mer enn spennende å se hva en liten mann med en ganske stor visjon har klart å få til på tunet heme på sitt eget småbruk. Det står en scene der, og tunet er omkranset av serveringssteder, sitteplasser og annet som gjør småbruket til en lun festivalarena.

Det eneste som i skrivende stund er mangelvare er strøm, for 1.000 abonnenter i området har mistet strømmen.

Det jobbes med saken, og det finnes både en retning og en løsning for alt. En nabo står klar til å rykke inn med fire aggregater slik at vår lille mann med den store visjonen skal få gjennomført drømmen om festival i sjangeren americana og country.

På Hedmarken er man stresset innvendig mens man går sakte, tenker vi som kommer fra et sted lenger syd på prærien.

Det sier noe om motoren til enkeltmennesker når det tråkker til og arrangerer noe som andre folk har mulighet til å være en del av.

Her oppe på Hamar, nylig på Jessheim i form av Yessfest og teater og om en snau måned er det Jessheimdagene som er eksempelet på at det skjer noe når folk møter folk i sentrum av en by.

Og Jessheimdagene begynte også i det små en gang i tiden. Barry Matheson sveivet i gang den motoren som Tore Kværner og andre overtok og utviklet videre.

Det blir spennende å se hvilke andre aktører og enkeltpersoner og instanser som melder seg til tjeneste når Jessheimdagene fortsatt skal utvikles i en by som blir større og større for hvert år.

Og så er det opp til oss å benytte oss av muligheten til å støtte opp om det som dras i gang av enkeltpersoner der ute.

Opp i åsen over Hamar krysser vi fingrene for at Rocke-Prøysen får gjennomført festivalen sin med stil. Det står ikke på han.

På Jessheim gleder vi oss til Jessheimdagene med sine konserter, folkefesten og dager der folk møter folk.

Det er det livet handler om.

Aleine og tiltaksløse kan vi være en annen gang.

God helg.