Det stygge beistet vi ikke ser

KOMMENTAR

Jessheim, hva skjer? Toget kom i 1854. Blir 2020 året toget gikk? Det er opp til oss!

Butikker stenger, restauranter stenger, rådhuset er stengt, togene er tomme, bussene går på tomgang og alle venter på gode nyheter og beroligede ord om at det er trygt – og klokt – å sitte midt i båten mens vi venter på en eller annen fasit å forholde oss til.

Kongeriket vakler, fylker vakler, verden vakler. Men vi skjelver i buksene i våre egne gater. De gatene som har vært trygge. Helt til nå. Nå er vi nesten i fritt fall.

Alt er satt på vent, og hverdagen slik vi kjenner den gjelder ikke lenger. 30 år som borger, skribent og patriot «adds up to nothing», som det heter på det språket skinneleggerne pratet for drøye 166 år siden.

Alt er satt på vent

Jernbanen koblet den vesle landsbyen vår opp mot verden den gangen. Europaveien – nummer seks i tallet – koblet oss ytterligere opp mot verden der ute på 60-tallet.

Og med flyplassen på plass var vi en del av det store fellesskapet. Vi som alltid har klart oss på egen hånd burde kanskje være vant til den type vakuum vi befinner oss i nå. Men det er vi ikke.

Dagene føles mer enn ubekvemme og nordavinden blåser kaldere enn vi noen gang har kjent den i løpet av de siste 50 år.

Nordavinden er kaldere

Rundturen i Jessheim sentrum mandag ettermiddag var både skremmende og en vekker. Skilt som formidlet «stengt» og en fornemmelse av gryende motløshet i gatebildet denne mandagen, den dagen i uka som i seg selv bærer i seg et drag av blues. En svart blues vi ikke vet når slutter.

Er det bare glør der det pleide å være flammer her i byen? Og er alt vi forsøker å bygge opp forgjeves? Det kan da  ikke være sånn?

ARVEN: En mynt fra 1905 og et armbåndsur som takk for innsatsen til forfedrene i 1917 gjør ikke arven mindre tung å bære. Hva er det rette?

I vinduskarmen hjemme ligger en mynt fra frigjøringen i 1905. Og det ligger et armbåndsur med der det er inngravert et takk til farfaren min.

Han fikk det armbåndsuret etter å ha loset den svenske konsulen som holdt til i det lille gruvesamfunnet i Sulitjelma over grensen til Sverige i 1917.

Du føler deg liten med den type garnityr i vindusposten. Folk bidro helt konkret i 1905, i 1917 og i 1940-årene. Og folk bidro da de bygget opp et land som lå mer eller mindre i ruiner.

Vi vet ikke helt hvordan vi skal bidra for å løfte kollektivet ut av den sumpen vi befinner oss i akkurat nå. Ei heller hvor lenge.

Men det var på den tiden det var n0e konkret å mobilisere det vi hadde av krefter for å å bekjempe. Nå er det skyggene, det uvisse og noe helt fremmed vi står overfor.

Nå har vi noe usynlig å hanskes med. Og vi holder smarttelefonen og våre «likes» opp mot det stygge beistet vi ikke ser, litt som Don Quijote sin kamp mot vindmøllene.

En i utgangspunktet håpløs kamp.

Men så har vi hverandre. Og det er her optimismen og patriotismen slår inn i en prøvet tid. Dette handler ikke om svart på hvitt eller trykksverte.

Dette handler om oss som bor her, i Jessheim by og  Ullensaker for øvrig. Hvordan skal vi møte den nye hverdagen, og hvordan skal vi – etter beste evne – ivareta dem som kjemper kampen i front nå?

TAPPER: Postmannen utenfor et stengt rådhus var optimist og innstilt på å gjøre jobben. Han var så rask at vi ikke rakk å få navnet hans. 

Erna må gjerne snakke om det store bildet. Ordføreren vår må gjerne framstå som ansvarlig og trygg. Krisestaben på rådhuset må gjerne ha alle plansjer og foiler i rekkefølge.

Men det er Marianne i Blomsterstua, postmannen som møter stengte dører på rådhuset, konduktør Joachim som smilte tappert på Jessheim stasjon og alle de andre som kjemper mot frykt, økonomisk tap og redsel tankene går til denne mandagskvelden.

Det er det dem – det er oss – det handler om nå. Hvordan i alle verden skal vi bidra så det monner – og så butikker, restauranter og barer overlever?

TAPPER: Konduktør Joachim Moe på et temmlig glissent tog var også optimistisk med tanke på det som ligger foran oss av prøvelser, forsinkelser og samhold. 

Det handler om å tenke lokalt nå (også). Det handler om kjærlighet og lojalitet til byen vår. Kjøp blomster, kjøp kaffe, kjøp take-away og kjøp stolthet i form av vite at vi kan bidra.

Hva er det riktige å gjøre nå? Det er umulig å svare på. Det som var greit onsdag i forrige uke var plutselig ikke greit en dag eller to senere – hyttetur, ta på håndtak i butikken, sjekke tomater og de forskjellige stykkene med entrecote. Usikkerheten tar opp i seg absolutt alt vi gjør og foretar oss.

Så hva gjør vi?

Kanskje det handler om å puste med maven, tenke så logisk som mulig samt forsøke å unngå et hode bøyd i skam fordi vi leser alt det selverklærte eksperter skriver, mener og forfekter?

I fotballsammenheng er det et uttrykk som heter innbytterpuls. Det er det vi kjenner på nå, de aller fleste av oss. Som skribent med snart 30 års erfaring fra dagspressen vet jeg nesten ikke hva jeg skal skrive om fra dag til dag. Det aller meste er sagt, skrevet eller sunget.

STENGT: Stengte dører er mer normen enn unntaket i Jessheim sentrum for tiden. Måtte det snu, og måtte vi alle benytte oss av det som er åpent. 

Da må det – som nesten alltid – bli kjærligheten og følelsene for stedet vårt som trumfer det aller meste. Det heter seg at størst av alt er kjærligheten.

Jeg tror det gjelder for oss som har følelser for Jessheim og Ullensaker akkurat nå.

Putt en «J» opp i lufta.

Og gjør det nå.

Det haster.