Kommentar
En blues for Folkets hus
HELGEPULS/KOMMENTAR
Frostrøyken steg opp som dampen fra et gammelt lokomotiv utenfor dørene til kinoen på Folkets Hus. Det var onsdag og skolekino, og vi hadde klippekort.
Kan vi lære noe av bygninger som er jevnet med jorden for lenge siden?
Vi får i hvert fall en påminnelse om at alt er forgjengelig og at alt og alle har sin tid.
Kom til å tenke på Folkets hus da 1. mai kom og forsvant som en litt grå regnværsdag. Vi så ikke så mange flagg der ute heller, og tog får vi ikke lov å gå i for tiden.
D ble digitalt samhold, paroler og popcorn i sofaen for dem som engasjerte seg. Eller i en varm bilkupè i Lillestrøm.
Reist på 1920-tallet
Folkets hus var eid av Jessheim Arbeidersamfunn. Det første bygget ble reist på 1920-tallet, men det brant på et tidspunkt ned til grunnen. Bygget – slik de fleste av oss husker det – ble bygget opp igjen rett etter andre verdenskrig av byggmester Gulliksen.
Folkets hus gikk over i evigheten rundt 2010.
Min generasjon – vi må vel kalle oss middelaldrende nå? – forbinder Folkets hus med kino; skolekino med klippekort på onsdager, og så var det i hvert fall kino på søndager. Barne- og ungdomsfilmer tidlig, og litt barskere krutt på plakaten 21.00, var det ikke?
MOT SLUTTEN: Det var stemoderlig behandling av Folkets hus mot slutten av dets levetid nederst i Gardermovegen. Foto: Kai Krog Halse
Skolekino med klippekort
Du måtte møte opp tidlig og fryse litt i boblejakka og selskinnstøvlene hvis du ville ha en bra plass inne i selve salen. Og det var ikke bare i én kø du måtte kjempe for plassen din. Det var to.
Først var det køen utenfor billettluka ved trappa. Og den som sier det var lett å være ung – og ikke spesielt storvokst – guttepjokk på kino på Folkets Hus på Jessheim, bør spise i seg akkurat det.
Kamp i billettkøen
Snakk om å bli oversett i både køen og fordi personen i billettluka konsekvent overså den utstrakte lanken og et fjes som ikke nådde helt opp til skranken.
RULLETEKST I 1989: Kinosjef Olav M. Herseth og maskinist Ole Fjelly fotografert i forbindelse med den siste visningen av film på Folkets hus i mars 1989.
De store gutta så oss heller ikke. De som hadde jentene i klassen vår hengende i armen. De overså oss også. Syntes nok vi var barnslige og umodne i litt for korte bukser.
Baklommer snakker ikke
Vel innenfor, så var det å kjempe for livet om en plass foran døra inn til selve kinosalen. Det var stort sett et basketak uten like. Ingen knyttnever ble brukt – så vidt jeg husker – men det var knuffing og manøvrering på lik linje med Black Friday.
Et basketak uten like
Det var med andre ord ingen spøk, i hvert fall ikke for oss som først begynte å skyte i været etter konfirmasjonen. Vi lærte – gang på gang – at det er nytteløst å diskutere med baklommer og beltespenner.
Å handle i kiosken inn til høyre tok vi ikke sjansen på. Da kom vi garantert til å havne langt bak i salen. og ende opp med å stirre inn i ryggen til en eller annen lang en i to timer. Det orket vi ikke en gang til.
Handle i kiosken? Glem det!
Helt bakerst var det en rad med stoler som sto på et opphøyet amfi. Der satt vi aldri. Ikke fordi vi ikke hadde lyst, men de plassene var forbeholdt Bønna og de store gutta som kjente vakta i døra.
Vakten lot nemlig de barskeste slippe inn i salen før dørene åpnet. Da fikk de hengt fra seg jakka eller skjerfet sitt på de beste plassene.
Det er sånn det fungerte. Jeg sverger det er sant.
De tøffeste fikk henge av seg jakka
ARBEIDERTOG: 1. maitoget på vei opp mot Folkets hus i 1936. Foto: Digitalt Museum
Huset var alltid i Arbeiderpartiets eie, og det var kino der fra det ble bygget til lysene ble slukket tidlig på sent på 1980-tallet. Siste film ble vist i slutten av mars 1989.
Alt er forgjengelig i denne verden, og hus og historier vil både komme til og forsvinne her i Jessheim by. Vi må bare forsøke å ta vare på de historiene vi kan. Hvorfor?
Vi er fattige uten historie
Fordi vi er fattige hvis vi er historieløse. Derfor.
DISKOTEK: Noen husker kanskje ungdomsfester og diskotek på Folkets hus. Årstall uvisst for denne festen, men det ser ut som 70- eller 80-tallet?
Hvilken film jeg husker best fra kino på Folkets hus på Jessheim?
Ernst og jeg snek oss inn
Det var en onsdag kveld. Ernst og jeg var 10 år (eller var vi 12?) og skulle prøve å snike oss inn på en film der aldersgrensen var to år over vår alder.
– Hvor gamle er dere da?
– Vi er 14, sa vi med så mørke røster vi maktet å oppdrive.
Vi var i himmelriket
Jeg husker fortsatt det skeive smilet til vakta da han slapp oss inn.
Filmen het «Ballen er rund» – eller «One On One» på engelsk – og den var helt sikkert ganske dårlig.
Vi må fargelegge historien vår
Men den kvelden var Ernst og jeg i himmelriket med de større ungdommene.
Ingenting kunne slå den følelsen.
Og det er sånne farger det er viktig å fargelegge husene i byen vår med. Hvis ikke blir det bare bygninger som står der.
Og da har vi sporet av. Eller som Amund Maarud synger: we are derailed
God helg.
