En russetid som varte 18 minutter

Jeg hoppet inn i russebilen utenfor misjonssenteret på Jessheim. 18 minutter senere var min russetid over. Med spyet til et annet festglad individ på skoene mine.

Jeg fikk aldri helt taket på russetida. Eller, russetida fikk aldri helt taket på meg. Det er flere grunner til det. Blant annet at jeg gjennom tre videregående år halset etter for å komme i kapp pensum, prøver i for- eller etterkant og en følelse av ikke å være med der det skjedde i korridorer og klasserom.

Jeg hadde alltid en følelse av ikke å være med der det skjedde i korridorer og klasserom

Jeg hadde i snitt mellom 40 og 50 fraværsdager fordi jeg søkte meg til dalsøkk og fjellsider rundt om i Skandinavia. Jeg ville på landslaget i alpint sammen med Ole Kristian Furuseth, og som en en slags Geronimo var jeg å finne i fjellene; skolen var bare et annet sted og en dyd av nødvendighet for å få papirer til senere bruk og til veier videre.

Men en ung mann har både sine drifter og sin nysgjerrighet i behold, og da klassen min var i ferd med å innlede den søte russetid så sto denne skijegeren i fare for å stå igjen som en portvakt uten myndighet eller snø under støvlene. Altså totalt ubrukbar og helt alene.

Ernst og jeg fulgte trolig ikke med der vi satt bakerst på vindusrekka

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg bestilte russelue og russekort – det må ha vært fordi det ble sendt rundt et ark i klasserommet, og Ernst og jeg fulgte trolig ikke med der vi satt bakerst på vindusrekka. Jeg slet med å finne hvilken side vi var på i samtlige fag, Ernst var – når sant skal sies – mest opptatt av duvende bevegelser nede ved inngangspartiet. Jeg har alltid kalt Ernst ordføreren av vindusplassen. Et verv han tok på alvor.

Guds venner sin dårlige samvittighet fortrenger

Jeg ble – når sant skal sies – litt matt av alle ferdigproduserte setninger vi kunne velge som tekst på russekortet. Husker ikke hvor mye det kostet for en bunke russekort jeg, men det føltes som et lite ran. Akkurat det husker jeg veldig godt. Selv russekortene var en slags oppfordring til uniformering, uten at jeg på noen som helst måte forsøkte å heve meg over standarden som var satt. Bare litt…

På trynet i myra

Jeg fant ikke russekortet mitt, men husker hva som sto skrevet: jeg var medlem av Are Arizonas plattfotbataljon (jeg kjørte på samme skilag som Are Brekkan fra Kjeller, og han var skikkelig plattfot).

Teksten min var: «Guds venner sin dårlige samvittighet fortrenger».

Guds venner sin dårlige samvittighet fortrenger…

Den setningen hentet jeg fra en av de aller første sangtekstene jeg skrev – «På trynet i myra» – i bandet Jørn Petter Sand og jeg hadde hjemme i Karibakken. Vi sang om Oddvar Nordli og posene han hadde under øynene.

Ok, nok nostalgi nå. Alle har sine grunner til å bli russ eller til å la være. Mitt møte med Jessheim-russen 2018 ga meg en viss trygghet på vegne av alle oss som valgte å avstå fra den ville og frigjorte tida russetida.

Det finnes fortsatt dem som velger å avstå fra den uniformerte lykken russetida framsto som for meg den gangen for 30 år siden. Og i dag. Det gjør meg glad.

Jeg likte også fornemmelsen av at de representantene for russen jeg møtte var reflekterte unge mennesker. De vet hva de går til. De vet hva de forsaker av lekser og forberedelser til eksamen. De vet at de står på terskelen av en måned som kommer til å sette spor – i form av vennskap, opplevelse og et snev av gambling med karakterer.

En ubesudlet gjeng på terskelen til både livet og russetida

Jeg ser på klassebildet fra da jeg selv var russ i 1988. En ubesudlet gjeng på terskelen til både livet og russetida. Jeg husker ikke hvem jeg lånte den russegenseren av der jeg henger bakerst på russebilen. Jeg husker heller ikke hvem som spøy på skoene mine der jeg satt på lånt plass i russebilen «Spermie». Husker bare at jeg fikk sjåføren til å stoppe slik at jeg kunne hoppe ut og takke for meg.

Det eneste jeg husker er at russetiden endte etter 18 minutter

Russetiden min endte etter cirka 18 minutter. Der og da kom profetien i russekortet meg i møte. Jeg var det eneste medlemmet i russegruppa Are Arizonas plattfotbataljon det året.

30 år senere er det nytt kull som skal ut for å hygge seg i gater, busser og biler.

Jeg har kun ett råd: pass på skoene deres.