Byhistorie
Et lite fristed i Storgata
HELGEPULS/KOMMENTAR
Jeg har et lite fristed midt i Storgata, og det er benken under rognen like ved gamle Veiberg kafé. Alle trenger et slikt sted i livet sitt.
På benken under rognen – plassert omtrent midt i den 300 meter lange paradegata oppe på det lille høydedraget – benytter jeg av og til samme strategi som når jeg besøker andre byer og steder. Jeg sitter stille og betrakter folk som haster forbi, og jeg kommer på at det er en stund siden jeg har foretatt akkurat denne øvelsen nå.
Bak meg står det gamle praktbygget Veiberggården, rank, velholdt og fjong i stasen. Mer om det legendariske bygget litt lenger ned i teksten.
Aldrende
De fleste ansiktene er ukjente for meg, og mitt aldrende ansikt er fremmed for dem. Det blir sånn i gullgraverbyer som vokser raskere enn sin egen skygge.
Jeg tar meg i å håpe at byens røtter er sterke nok til å bære vekten av det som bygges her. Rundt meg står heisekraner og peker i alle himmelretninger.
Det er nesten ikke til å forstå at folkevalgte som bedriver politikk på fritiden makter å ha oversikt over det som skjer av aktivitet og bygging i vår lille by.
Eller er det sånn at toget nå går så fort at er administrasjonen som sitter med hendene på rattet nå?
Store saker og prosesser skal snart behandles politisk, og vi får nok en tydelig pekepinn på akkurat det når tunge saker løftes fram.
Byens hjerte
Noen meter bak meg står bygningen som en gang var det ubestridte hjertet i Storgata. Veiberg kafé var stedet for bryllupsfester, begravelser, jukebokstreff, stevnemøter, kjøp og salg av biler.
Men – kanskje viktigst av alt – Veiberg var huset der lyset i vinduene inviterte folk inn fra mørket.
BYENS HJERTE: Veiberg kafé slik den framsto i 1977. Lett sliten i fundamentene.
Ingen var ensomme på Veiberg kafé, denne lille byens bankende hjerte fra 1924 til midten av 1980-tallet. Da var det slutt for denne kafeen som hadde huset landstrykere, besteborgere, filosofene, idrettsheltene, nazisten, mentoren, gjenferdene, sirkusdirektøren, klovnene, blodsbrødre, kjærestene og alle de andre som ønsket å ta steget inn i et kollektivt kraftfelt av hjertevarme, drømmer, virkelighet og samhold.
Alle var velkomne på Veiberg, også de som ville sitte alene med spøkelsene sine ved hjørnebordet. Folk lot dem sitte i fred.
Hemingway
Ernest Hemingway skriver om akkurat dette i novellen «A Clean Well Lighted Place». Han skriver at for å makte å holde følelsen av tomhet («nothingness, darkness, nada») på avstand, så trenger vi lys, orden, disiplin og verdighet. Når alt annet mislykkes, må mennesket ha noe å ty til.
Sagt på en annen måte: vi trenger et sted å gå til som er lyst, rent og med god service. Veiberg kafé var åpenbart et sånt sted for mange, ut fra samtaler jeg hatt med folk som var en del av klientellet og ut fra det jeg har lest.
Den gamle kafeen hadde det som skulle til for at folk følte seg velkomne. Veiberg hadde det som i dag blir forsøkt kjøpt for penger mange steder.
Veiberg hadde dette udefinerbare vi kaller sjel.
Min Veiberg kafé
Jessheim er min Veiberg kafé, slik fyrlyktene der ute på havet må ha vært noe trygt å feste blikket på for min gamle venn Old Henri P og de andre sjøfolkene som søkte lykken til sjøs. På samme måte som lyset fra gasslampene var til trøst og nytte for dem som jobbet dypt inne i fjellets kjerne i Sulitjelma.
Det er høst igjen på Jessheim. Noen hundre meter til høyre for meg hører jeg ulingen av metall mot metall i det et godstog bremser ned på Jessheims stasjon. Jeg hører skrikene til gjess som igjen flyr i formasjon på vei sørover.
Jeg kikker mot sør. Mørke skyer i bevegelse mot nord. Det henger regn over Langelandsfjellet. Her i Storgata leker sollyset i det gule bladverket.
Jeg reiser meg fra benken, rusler bort til praktbygget som rommer historie, hemmeligheter og myter gjennom snart 100 år som kafé.
Jeg løfter blikket og leser den hvite skriften på den blå plaketten før jeg lar håndflaten stryke over kledningen. Klapper bygningen lett tre ganger før jeg rusler nedover Storgata, denne 300 meter lange strekningen jeg tidligere har beskrevet som en rar film.
Og den er jo det.
Det er her jeg er hjemme.
I min by.
I min Veiberg kafé.
God helg.
