Eufori og et siste snøfall

HELGEPULS/KOMMENTAR

Det er noe med våren på Jessheim. Ikke sånn storbyvår der folk får ny frisyre og jogger i solnedgang langs fjorden. Nei, her har det alltid vært med snev av praktisk vår, for å si det på den måten. Litt som å skrape is av frontruta med CD-cover. 

Den er her nå – vårfølelsen. Den sniker seg inn under jakka akkurat når du tror du fortsatt trenger ull. Og snart ringer vel Leffe og spør om jeg fortsatt har pipenøkkelsettet jeg lånte i høst. Scooteren hans skal endelig på veien denne våren. Sier han da…

Scooter-Leffe

VÅRTEGN: Scooteren begynner å bli fin i lakken. Kanskje er våren 2025 tidspunktet Scooter-Leffe åpner garasjedøren og slipper den fri? 

De første vårtegnene på Jessheim er alltid de samme. Hestehoven som presser seg opp i grøfta som en gul, sta optimist. Barn som drar frem sykler med mer rust enn fremdrift, og foreldre som later som de kan justere gir – og Leffe som skal ha scooteren på veien…

KJENDIS: En gang i tiden var årets første løvetann avisstoff. Det er nesten så man savner akkurat det vårtegnet. Lite er finere enn en trassig hestehov i grøftekanten. Dette bildet er tatt 21. mars 2025, i Karibakken. 

Og – på samme måte som med nyttårsforsetter hver januar – så er det alltid en eller annen som tenker: «Nå skal jeg jammen begynne å løpe litt igjen». Han ser vi sjelden mer til.

VÅRTEGN: Trallene til Myrvold gartneri var flittig brukt når solen begynte å varme vinterfrosne kinn i Karibakken og Karisvingen. To menneskeblomster på vei for å levere tilbake tralla.

Dugnaden

Vårdugnaden er jo et kapittel for seg. På 70-tallet var det alltid én nabo som fant fram kosten. Så kom det et par til. Og plutselig sto hele gata og feide i stilltiende samhold. Vet ikke helt hvordan det fungerer rundt i borettslagene og leilighetskomplekser i dag, men en gang i tiden var det sånn.

Men solstrålene trigger et slags kollektivt vår-instinkt. Litt som når trekkfuglene bare vet at det er på tide å snu. Akkurat den følelsen – når noe våkner i kroppen uten at du helt vet hvorfor – den fanget forresten Ulf Lundell ganske godt i sangen Tranorna kommer.

Det er noe med lyset, lukta, en tone i lufta som sier at det snur nå.

SNUR NÅ: Egil Nyhus har vår og sommer som tema i flere av sine utgaver av Jessheim-stripa. 

Bråtebrann

Og husker du røyken? Den sure, stikkende lukta fra bråtebrannen som lå som et lavt ullteppe over hele nabolaget. Den luktet vår og ved og trygghet – helt til den ikke gjorde det lenger.

REDSEL: Den som har opplevd gressbrann ute av kontroll, glemmer det nok aldri. Følelsen av panikk henger fortsatt igjen i akkurat de minnene…

For vi husker det året da vinden snudde, og flammene plutselig danset for nær garasjen til Thune. En sånn stille panikk bredte seg – du vet, den som ikke skriker, men setter seg som en kald klump i mellomgulvet og sender små, elektriske støt gjennom kroppen.

Løpeskrittene var plutselige, stemmen til fatter var mørkere enn vanlig, og en grønn hageslange ble dagens helt.

Etterpå ble det aldri helt det samme med de bålene.

Ikke for min del i hvert fall.

UKI-karusellen

Et annet sikkert vårtegn på Jessheim var at løpesesongen var i i gang. UKI-karusellen hadde sine glansdager på 80-tallet, og folk kom seg ut med nye joggesko og treningsdresser som hadde krympet i skapet siden i fjor (eller i vask, ifølge eieren).

Noen våghalser dro på seg shorts – gjerne med sokker tredd godt oppover leggene – og eksponerte melkehvite lår som umiddelbart reagerte på vårvinden med røde nupper og den samme uttrykksløse smerten som man får av å gni isopor mot tannemalje.

VÅRTEGN: UKI-karusellen var et sikkert vårtegn på 80-tallet. «Alle» deltok, og stadion var et samlingspunkt både før og etter hvert løp.

Og før noen egentlig rakk å bli varme i trøya, så var det klart for første løp i nevnte UKI-karusellen. Det var ikke hvilket som helst løp heller. Vi snakker tre kuperte kilometer i Kverndalen. Et løp som alltid kom minst to uker for tidlig – både for lunger og lår.

«Hele verden» var påmeldt, og pesingen langs løypa kunne tidvis minne om en vill konkurranse med et kobbel svette hundespann i fri dressur…

Lettlurt gjeng

Hvert eneste år lar vi oss lure. Vi vet det jo. Vi har erfaring. Vi bor tross alt i et land der april og mars er på evig skiftordning med vinteren. Likevel – så snart sola varmer bilruta og vi hører fuglekvitter over rundt oss, da går det en kollektiv kortslutning. Folk pakker bort snøskuffa, setter stemorsblomster i krukker og lufter ut vinteren fra gangen.

Og så kommer det. Det siste snøfallet. Som en småhevn fra værgudene. Vått, tungt, og helt uten nåde – gjerne midt i uka, akkurat når du har glemt hvor du la isskrapa (eller Frank Sinatra som vi kaller den). Det er som et hvitt glis som sier: «Trodde du vi var ferdige? Neida. Prøv igjen i mai.» Og vi banner, måker og later som vi ikke ble overraska.

Men innerst inne vet vi: vi blir lurt neste år også.

Det var jo nettopp da vi skjønte det. Når snøen dalte tung og våt ned over trappa der sykkelen nettopp hadde stått lent med nyoljet kjede og forventningsfull ringeklokke. Når den gleden som hadde begynt å vokse i brystet – den med bar asfalt og lange vårkvelder – ble dekket av et lag slaps og virkelighet.

Da forsto vi hvorfor fatter aldri lot oss trille ut sykkelen så tidlig som vi ville. Han sa ikke så mye, han bare ristet på hodet og mumlet noe om «ikke før etter påske».

Og han hadde rett, år etter år. For det siste snøfallet kom alltid. Nådeløst.

Som en slags værmessig lærepenge – og fatter visste det hele tiden.

Har vi lært i år?

Hva tror du?

Snart kommer vel tranene i hvert fall.

God helg.