Kontakt oss

Abonnenter

Byhistorien dokumenteres

Publisert

HELGEPULS/KOMMENTAR

Hva er verdien av et fotografi? Det tror jeg vi vil få se resultatet av når fotoklubben i Ullensaker kunstforening forhåpentlig inviterer til utstilling med bilder fra bymarkeringen 11. juni.

Jeg kom over en gammel tekst jeg skrev for noen år siden, om at farfar ikke tok selfies (gudskjelov). Og i bokhylla hjemme hos min mor står det fotoalbum på rekke og rad helt fra 50-tallet og fram til i dag. Uvurderlig familiehistorie er tatt vare på.

Derfor ble jeg oppriktig glad da jeg så representanter fra fotoklubben ferdes i Jessheims gater under bymarkeringen forrige helg.

Et klokt hode i Ullensaker kommune hadde tenkt tanken om å hyre inn dyktige folk fra fotoklubben for å dokumentere det som skjedde på scene, i gater og i parker. Smart tenkt.

Jeg forsøker selv å tenke på den måten når jeg ferdes i gatene i vår lille by.

Utstilling, takk!

Jeg håper også at dette blir en utstilling i det flotte galleriet vårt i Jessheim sentrum. Eller kanskje blir det en bok av det?

Vi kan aldri få for mye dokumentasjon om nyere byhistorie. Det tar også kulturminnevernplanen vår opp i seg når det nå foreslås 41 objekter fra etter 2. verdenskrig inn på lista over viktige objekter for ettertiden.

Leste du den teksten?

41 nye kulturminner foreslått

Folk er ute

Det finnes gudskjelov folk som går rundt og tar bilder av forandringene i Jessheim sentrum. Hus forsvinner. Folk forsvinner. Men noe av historien som forsvinner blir ivaretatt for ettertiden.

LES: Fotodokumentaristen Kai

Hva vil historikere og arkeologer (eller hvem som nå skal dokumentere og leite fram den samtiden vi lever i nå i 2019) tro om tilfanget av dokumentasjon og fotografier fra det som en gang blir gamle dager?

Blir det tottelotter og vinglass og ansikter med kuøyne som ikke avslører en dritt av hvor bildet er tatt – eller som ikke har dokumentarisk verdi i det hele tatt – som skal hjelpe historikerne et stykke der framme?

Film i hodet

Et gammelt motiv bringer fram en spillefilm i eget hode.

Det er tatt en sommerdag midt på 1970-tallet, og man fornemmer lukten av langstøvler, lukten av tjære på benken og lyden av måkeskrik ute på den solblanke fjorden i Osen i Trøndelag et sted.

En liten guttepjokk sitter og ser opp på den eldre mannen ved siden av seg; den lille tassen forsøker å holde fiskestangen på samme måte som den eldre mannen og han forsøker å sitte på samme måte som den eldre mannen.

Utenfor bilderuta ligger den lille motorbåten og skvulper ute ved bøya, og snart skal den eldre mannen og den lille gutten gå ned stien, løsne tauet som er lagt rundt den store runde steinen og dra båten inn til land. Så er det på med redningsvest, stake seg litt utpå med en av årene, starte påhengsmotoren og komme seg i sig slik at dorgingen etter småørret og sei kan begynne.

Stekt ørret

Og videre kan vi ut fra det falmede fotografiet kjenne lukten av stekt småørret som er så fersk at fileten hopper i steikepanna mens smøret blir gyllent. Nypotetene står til koking på det lille, lille kjøkkenet med to små kokeplater som går på gass.

Den dokumentariske verdien i et fotografi er selvsagt subjektiv, men det er slående å se hvor mange fotoalbum som står i de norske hjem; generasjonene før oss tok bilder som er interessante å se på fordi de bærer i seg historie man kan lære noe av eller fornemme når man ser på bildene.

Dyrt å framkalle

LES: Oskar dokumenterer det som forsvinner

Det må jo ha vært dyrt å framkalle bilder på den tiden – altså på 1970-tallet og bakover i tid. Kanskje var det mer av høytidelighet å trykke på utløserknappen den gang.

Hver rute teller, på en måte. I dag skyter vi bilder av trutmunner, øyne som stirrer inn i kameraet og vinglass på strand og terrasse og ved det sirlig danderte spisebordet. Kjempefint.

Den gamle mannen stirrer inn i kameraet han også. Men den gamle gruvemannens øyne rommer stolthet, rak rygg og visdom.

Tidsbilde

Den vesle tassen ser nesten litt ærbødig opp på den eldre, og det er noe hverdagsvakkert over hele situasjonen.

Den eldre fyren var en form for helt for barnebarna. Han fortalte om jerv han så løpe i lia, han lærte oss om dyrespor, om å tre på mark og om å vite hvor vi skulle dorge for å få napp.

Et bilde rommer mer enn tusen ord, heter det. Jeg er ikke så sikker på det lenger. Men dette gulnede motivet fra midten av 1970-tallet gjør faktisk det. Da som nå!

Og i lyset av demensdebatter, så får vi stadig påminnelser om at betydningen av å dokumentere minner er viktig for dem som på et tidspunkt ikke vil ha et minne å støtte seg til. På den måten rommer et fysisk bilde mer enn 1.000 ord. Det rommer et liv.

Minnet kan forsvinne på samme måte som ballonger stiger til værs og blir borte. Vi må dokumentere samtiden vår. Det er viktig historie i morgen.

Nå er det snart sommerferie.

Vi får ta noen bilder da også, vel?

Ja, vi gjør det.

God helg.

Annonsering

Copyright © 2022 Jessheimpuls AS, Stort. 2, 2050 Jessheim. Org.nr. 920697143. Tilrettelagt av ASAP Media.