Åpen for alle
Julekalender – luke #4
Sundbytunet ble solgt til Ullensaker kommune på dette tidspunktet i 2023. Men opprinnelsen og gårdens historie er viktig å få med seg nå som plassen skal huse kultur i mange fasetter. Dagens luke er servert.
Døhlen gård midt i sentrum har i mange år vært skillet mellom by og land. Vi kjenner stedet best som Sundbytunet i dag.
Teksten har vi som vanlig fått tillatelse ti å bruke. Den er hentet fra det blå heftet om historiske bygninger i Jessheim sentrum.
Omveltning
Fra gammelt av var de fleste gårdene i Ullensaker samlet i store fellestun. Bygningene på gården Døhlen ble rett etter 1850 flyttet fra hovedtunet og opp til Varpet, og brukeren Hans Olsen Romsås bygde opp et nytt gårdstun. Dette var en liten bit av en stor omveltning i bygda og i landet.
Det meste av jordbruk i Norge var fram til dette innrettet på sjølberging, og jord og ressurser ble fordelt etter gamle og rettferdige, men lite effektive systemer.
Husene ble flyttet som en del av utskiftingen. Tunene ble delt og jorden fordelt mellom brukerne for å gjøre driften enklere.
Landbruket skulle heretter produsere mer effektivt, og for et marked. Det kom nye driftsformer og nye bygningstyper, og staten ansatte sveitsere for å få fart på landbruket.
SUNDBYTUNET. Slik ser gården ut fra Romsaasparken.
Bønder mot jernbanen
I Ullensaker ble dette forsterket av at jernbanen kom. Bøndene i Ullensaker var imot Hovedbanen, fordi de selv tjente penger på kjøring ut og inn av Christiania. Karene satt mye av tiden på kjerrer og sleder, mens kvinnene drev gårdsbrukene. De var redd jernbanen skulle ta fra dem levebrødet.
Nå gikk det ikke helt sånn. Det ble slutt på kjøringa, men den raske jernbanetransporten ga nye muligheter. Det å selge landbruksvarer inn til en raskt voksende hovedstad var lukrativt.
Oppsving
Jordbruket i Ullensaker fikk et kraftig oppsving, og kommunen ble en av Norges mest produktive. Tidligere var det embetsmennene som rådde i bygda, nå tok gradvis de største bøndene makta.
På gården står våningshuset som var med på flyttelasset for 160 år siden fortsatt. Ole Gotaas leide lokaler der til stedets første landhandel fra 1852 til 1854, og kommunen leide rom til administrasjon og møter mellom 1856 og 1875. Etter hvert som Jessheim ble mer tettsted ble det stadig flere som levde av noe annet enn landbruk.
De utviklet en småbykultur, og forsøkte gradvis å markere avstand til landbruket. Døhlen ble ”gården i byen”, og skillet mellom by og land gikk ved gårdens skigard.
VÅNINGSHUSET: Skigarden ved Døhlen gård symboliserte skillet mellom by og land på Jessheim. Her er hovedhuset på gården.
Den første bensinstasjonen
Høsten 1937 begynte det å vokse fram en liten fremmed bygning ved Varpet. I boka ”Det norske næringsliv, Akershus” kunne man i 1952 lese om Nils Sundbys bensinstasjon på Jessheim:
”I overenskomst mellom Shell og eieren ble bensinstasjonen oppsatt høsten 1937 og tatt i bruk den 1. januar. 1938. Stasjonen ligger meget sentralt til på Jessheim, like i krysset Trondheims- vegen-Gardermovegen og har utenom den stedlige kundekrets også en betydelig gjennomgangstrafikk. Foruten bensin og olje føres også forskjellige bilrekvisita, og stasjonen mottar alle slags biler til vask og smøring. En vaske- og smørehall er tenkt oppført så snart byggeforholdene tillater det.”
FUNKIS: Den lille bensinstasjon midt på bildet til venstre var den første skreddersydde bensinstasjonen på Jessheim.
En ny tid
”Nilsepumpa” var den første skreddersydde bensinstasjonen på Jessheim. Det lille funkishuset med takoverbygget varslet om en ny tid – bilen var på veg til å innta Jessheim. Tidligere hadde Shell en bensinpumpe foran Vegelgården, og det var liten kiosk med en pumpe med ”russerbensin” i krysset der Veiberggata møter Trondheimsvegen.
I starten var det få forunt å ha bil. De var dyre, og det var stort sett folk som trengte bil i arbeidet som kunne kjøpe. Under krigen var det strengt regulert hvem som fikk eie og kjøre bil.
Da freden kom mente myndighetene at bil var en luksus- artikkel, og de fryktet at bilhandling skulle føre til kapitalmangel. Det ble bilrasjonering, og kjøpetillatelse var vanskelig å få.
HISTORIE: Bensinstasjonen er borte nå, men slik så det ut en gang i tiden.
60-tallet
Først i 1960 ble bilsalget frigitt. Med ett fikk folk en frihet som før bare var forbeholdt de rike. Bilen ble allemannseie, og bilturen var en markering av rikdom og frihet.
All trafikken nordover fra Oslo gikk gjennom Jessheim, for mange passet det med en stopp. Kanskje ble det en Furusethpølse og en brus fra Jessheim mineralvannfabrikk? Etter hvert kom det flere bensinstasjoner: BP-stasjon der Statoilstasjonen ligger i dag, Mobilstasjon i krysset ved Furusethgata og Esso på ”Auto’n”. Kafèer og kiosker ble det også, rettet mot gjennomgangstrafikken.
En periode hadde Jessheim en egen ”diner” etter amerikansk modell, og nederst i Veiberghagen var det ”Drive- In” isbar. Igjen endret en ny måte å reise på det lille stedet ved vegkrysset.
