Gullskjær i messingen

ANMELDELSE

Ullensaker teater leverer en nærmest forbløffende god forestilling der tre sekunders full nakenhet overskygges av livets mange nyanser servert på løpende bånd.

Vi vet etter hvert at Anne Brith Sandsnes og hennes medsammensvorne legger listen skyhøyt når de sette opp forestillinger, og det er ikke uten en god porsjon forventning vi benker oss til for å overvære generalprøven av «I blanke messingen» – en kritikerrost publikumssuksess som bærer i seg det meste av det livet har å by på: arbeidsledighet, samvær med barna sine, svik, depresjon, selvmordstanker og – ikke minst – en god porsjon humor.

Det er få – om noen – kjepper i hjulene.

For bakteppet er ikke spesielt lystig for de seks hovedpersonene som har mistet jobben på fabrikken, og det er ren desperasjon som driver dem ut i stripteasens univers med relativt dårlige odds.

Vi ble dratt inn i enkeltskjebner

Så hvordan makter Ullensaker teater å skildre alle disse fasettene og lagene av følelser og skjebner i sin forestilling?

BRA GREP: Noen kroppslige friskuser var hentet inn som kontraster til vår gjeng. Bra grep!

Denne skribenten gikk i hvert fall ut i vinterkvelden og var mektig imponert over hvor raskt to og en halv time kan passere for oss som sitter i salen. Vi ble dratt inn i enkeltskjebner ved hjelp av godt og troverdig skuespill, god koreografi og raske og effektive sceneskifter – der vi plutselig sitter med latteren i halsen og kjenner vemod synke inn i løpet av noen sekunder.

Dette takket være gjennomgående gode skuespillerprestasjoner og gode rolletolkninger. «Hasse» er keitet sjarmerende, «Hingsten» er ikke så selvsikker likevel og tjukkasen «Dan» formidler sårbarhet og resignasjon.

Gjennomgående gode skuespillerprestasjoner

Stemningene endrer seg raskt gjennom hele forestillingen. Et eksempel er skiftene mellom dansetrening, gryende kjærlighet mellom to av karene og så rett inn i en begravelse. Alt dette i løpet av noen få minutter, og alt dette ved hjelp av veldig enkle – i utgangspunktet – hjelpemidler og rekvisitter. Og duetten til Jonas Jansen og Erlend Slettmoen var nydelig!

ENKLE GREP: Enkle virkemidler bidrar mye. Et laken er mer nakent enn hud i denne settingen.Geir Over Bredesen var forresten utrolig god i sin rolle.

I det hele tatt er det grunn til å berømme sangprestasjonene. Sanginstruktør Marit Mulelid har åpenbart gjort en kjempejobb med denne gjengen, og da glemmer vi at det skar ut for noen hist og her. Det er levd liv og formidling det også. Vi har gudskjelov ikke med roboter eller autotune å gjøre.

Mulelid og Tornell har åpenbart gjort en kjempejobb

Instruktør og koreograf Christer Tornell har også gjort en formidabel jobb med å løfte hele forestillingen til det nivået vi hadde gleden av å sitte gjennom under generalprøven.

Og vi som sitter i publikum kan nok ikke forestille oss hvordan det er å skulle synge, danse og være her og der på rett tidspunkt gjennom forestillingen. Det var jevnt over gode sangprestasjoner i kveld (og da legger vi et litt hektisk og andpustent åpningsnummer i permen for generalprøve og noe mer nerver enn det blir under premieren i kveld, fredag).

Jahren Røine er blitt voksen

Vi registrerer også med glede at Eirik Jahren Røine – som bærer mye av denne forestillingen med sin rollekarakter – er blitt bedre etter hvert som han er blitt eldre og har dratt på seg litt livserfaring. Vi er kjent med stemmeprakten hans. Nå begynner vi også virkelig å tro på det han formidler.

KJEPPHESTER: Om det er full nakenhet? I to sekunder. Men Ullensaker teater har fått til så mye mer enn det med denne forestillingen. Strippingen er underordnet. Gudskjelov. Men det har også vært viktig for alle involverte. 

Mange av de mindre rollene er med og løfter helheten; ingen nevnt og ingen glemt, selv om Gro Holthe klarte å gjøre oss ganske irritert i løpet av sine minutter på scenen. Stakkars sønn, sier vi bare! Ros for troverdighet går også til unge Magnus Hofgaard som spiller sønnen Nick.

De mindre rollene løfter helheten

Bandet – som sitter på siden av scenen, skjult for publikum – skal også ha sin del av ros og heder. Helstøpt gjeng leverte helstøpt lyd.

Er det så ingenting å kritisere i denne versjonen av «I blanke messingen»?

Det klinger litt rart å høre Michael Jordan nevnt…

Vi skal lete ganske godt for å finne noe. Det eneste er at språket føles litt utdatert hist og er, spesielt når vi vet at stedet Jessheim er skrevet inn i manus for å gjøre det lokalt. Da klinger det rett og slett lit rart å høre Michael Jordan nevnt i basketball-sekvensen (som i koreografien var genial med tanke på å framheve og vise den enkelte hovedpersonens vesen og personlighet).

PARADENUMMER: En liten følelse av langt oppløp mot selve finalen snek seg inn mot slutten. Men dette var uansett en delikat affære – litt kjepp eller ei.

Og jeg er usikker på hvor mange – selv ikke fabrikkarbeidere og resten av arbeiderklassen – som faktisk sier stål og ståler om penger…

Og så stiller vi et bittelite spørsmål til kostymene til flere av hovedpersonene. Litt hverdagslige og ikke helt i tråd med karakteren et par-tre av dem? «Hasse» sitt kostyme satt. Det gjorde også «Dan» sitt. Og samtlige kvinner. Men et par av rollekarakteren så ut som om de ikke hadde skiftet? Vi bare spør fordi det var litt forstyrrende.

Men – avslutningsvis – vi lar oss forbløffe over kvaliteten på det vi blir servert av Anne Brith Sandsnes resten av ensemblet i år igjen. Det er en tungvekter i teatermiljøet i Ullensaker.

Finnes det ingen grenser?

Finnes det ingen grenser for hva Ullensaker teater kan få til? Helt sikkert, men denne gangen er de farlig nær maks uttelling.

Jessheimpuls triller en femmer som er så tett oppunder sekseren som vi er i stand til å trille. Rett og slett fordi vi må ha litt å gå på i framtiden.

Øyvind Mo Larsen

STEMMEPRAKT: Her er et utdrag fra forestillingen, filmet under generalprøven.

LES: Kaster seg ut i lettkledd tragedie