Håpet lever i de små gestene

HELGEPULS/KOMMENTAR

Det er symbolikken i de små gestene som blir et holdepunkt i fortsatt tro på menneskeheten. Ikke minst når vi ser råskap, ubehøvlet oppførsel og virkelighetsfjern maktbruk på andre siden av Atlanteren.

Denne teksten handler ikke om presidentvalget i USA. Vi har – som min gode venn Tom Stalsberg uttrykket det i fagbladet Journalisten i august i år – intet mindre enn nesten 5 millioner USA-eksperter i dette landet. Eller som Tom uttrykker det:

«For fire år siden var det cirka 6004 Amerika-eksperter, dette inkludert frilansere, redaktører, eks-redaktører, korrespondenter før og nå (særlig dem), grafikere, content markeuting og fotografer, tilknyttet norsk presse. Ingen av dem analyserte seg fram til hvem som tilslutt ble De Forenklede Staters (takk M.T. Amundsen) 45. president. Innenfor pressen er det ingen tegn å spore til at de ikke nok en gang vil kommentere, snakke og snakke og analysere seg fram til hvem som blir nummer 46 i Det hvite galehus.» skrev Tom i august. 

Og Stalsberg fikk rett

Du leser hele den satiriske teksten til Stalsberg her: Siste nytt fra Svartedauden & Co

Vi vasser med andre ord i eksperter som skal forklare og analysere det som utspiller seg foran øynene våre. Det er vel og bra, selv om vi ikke forstår så mye av det som skjer likevel.

Vi forstår lite uansett

Vi som etter beste evne leiter etter fakta og historier her i Ullensaker og Jessheim by, snubler nesten daglig over det som framstår som motsetninger og store kontraster til det vi er vitne til i et Amerika som henger i tauene, for å lene oss til boksespråket.

De to aldrende sluggerne hamrer fortsatt løs på hverandre, og nå sitter juristene og spisser blyantene sine. Det er rifler i gatene og ekkoet av «We Shall Overcome» er knapt hørbart i USA.

«We shall overcome» er nesten ikke hørbar

MØRKT: Det er tunge tider i et Amerika på felgen. Vi får leite etter lyspunkter i vår egen by. 

Men her i Jessheim by hører jeg klangen i akkurat den sangen ganske så tydelig der jeg slenger rundt i byen vår.

Jeg ser styrke i den jobben de tapre folkene som sjekker innbyggerne for korona ute på den forblåste teststasjonen ved Gystadmarka skole, og vi har sett det hos lærerne og alle dem som står i det og kjemper for å få det lokalsamfunnet vårt til å gå rundt.

TAPRE: Slik ser noen av heltene i Jessheim by ut i november 2020. 

Helter ved forblåste Gystadmarka

Ok, så tar det en time å komme gjennom hvis vi ringer koronatelefonen når trykket er som størst i 09-tiden. Ring i 12-tiden, da vel.

Jeg fornemmer et fellesskap i det som siden mars er blitt vår felles skjebne; vi er hemmet i hverdagen vår, og vi merker at det begynner å røyne på.

25 år med anger

Da er det nesten litt rørende å snuble over et gammelt brev som ble sendt til faren min i 1994. Han jobbet som realfaglærer ved Allergot ungdomsskole.

BREVET: Et kort brev fra en som ville gjøre opp for seg etter å ha stjålet litt kalium i kjemitimen ved Allergot ungdomsskole i 1969. Rørende gest.

Det er et kort brev, og det lå 30 kroner i konvolutten. En angrende synder ønsket å gjøre opp for en episode som inntraff i kjemirommet på skolen 25 år tidligere.

Rappet kalium

Det er noe fint – og det gir håp – å lese det korte brevet.

Det er en påminnelse om at det bor mest godt i de aller fleste av oss, og den påminnelsen trenger vi når vi se hva som utspiller seg på den andre siden av Atlanterhavet. Der er det jo temmelig mørkt nå.

Vi leiter etter lyset i egne gater

Så får vi leite etter lyset i de små gester her i vår egen by.

Eller vente på et brev som lyser opp dagen.

God helg