Hvordan innreder vi by og hjem?

HELGEPULS/KOMMENTAR

I gamle dager sparte man i årevis til spisestue, stålampe og en sofa. Nå skal vi ha alt på plass på en gang. Er det sunt?

Jeg går ofte rundt i hjembyen min på kveldstid, og da tenker jeg på alle de nye hjemmene som fylles opp med folk, nye parforhold, ny tilværelse for mange som kanskje har mistet en livspartner i sykdom eller til et annet menneske.

Livsløp starter, livsløp ender, samliv tar slutt og nye konstellasjoner skal bygge et liv sammen. Og rundt oss stiger byen til værs på alle kanter. Det er fascinerende tider å leve sitt liv i akkurat nå.

Fascinerende tid å leve

Det eneste en middelaldrende mann sliter litt med å ta innover seg er det tempoet mange lever dette livet i. Vi snakker fortere, vi får fnatt av 3G-hastighet og vi fyller våre hjem med møbler finansiert av forbrukslån. Dette fordi vi har en forventning om at alt skal være på stell med en enste gang vi bestemmer oss for noe.

Det meste går fort i 2019, bortsett fra brevpost og annet vi sender på gamlemåten, da. Vi har bygget ned mye av det som en gang fungerte. Det er grunner til det, og alt var ikke bedre før.

Alt var ikke bedre før

Men er det bare sunt å bygge et hjem i den hastigheten mange gjør i vår tid? Der de gamle la stein på stein ved å spare til spisebord, så en stol, så en stol til, så en stol til – og så ei stålampe og en sofa – helt til folk etter mange år hadde fått på plass en drøm ved hjelp av nøysomhet, måtehold og sparing.

Hjembyen min møbleres litt sånn at alt skal på plass umiddelbart, med fare for at det vi skal leve i blir et rammeverk som er sterilt, historieløst, pregløst og veldig likt mange andre steder der det bygges i samme fart. Om det er korrekt observert? Jeg vet ikke. Men det føles slik der jeg går rundt i hjembyen min og ser på lysene fra de mange nye hjemmene der oppe.

Fare for pregløs og sterile omgivelser

Det har til alle tider vært sånn at det er historiene forbundet med en gjenstand som gjør den interessant. Det har ikke forandret seg. Slik er det i dag også, på godt og vondt.

Det er derfor vi leser ukeblader og helgemagasiner, der skjebne- og føleri-journalistikken er sterkt framtredende. Disse historiene går gjerne hånd i hånd med at de som intervjues er med i et TV-konsept eller annet som gjør det verdifullt å stille opp med en sterk historie. Noen av historiene der ute er viktige, ikke misforstå.

Men at den og den gikk på veggen for så å komme styrket ut av det, gjerne fulgt opp av bilder der en stylist har dollet opp vedkommende, er vel egentlig ikke så interessant for alle dem som i sin hverdag krummer nakken og løper som en tyr inn i neste vegg, for å sitere det svenske bandet Bob Hund.

Ok, dette ble en digresjon i den vakre vinterfredagen i midten av janaur 2019. Tilbake til temaet.

Mangel på historier gjør tilværelsen steril, på samme måte som de gamle husene og deres historie gjør Jessheim til et mer interessant og stofflig sted.

HISTORIER: Gamle hus bærer i seg historie. Historie gir et sted sjel. Sjel skapes over tid. 

Jeg er klar over at også dette har å gjøre med at jeg er i ferd med å bli en middelaldrende mann (eller er blitt, alt ettersom), og det er derfor de gamle bildene som postes fra tidligere tider er interessante for veldig mange. Vi forbinder de gamle bildene fra Jessheim med historier, og vi leser vårt eget liv inn i mange av motivene folk poster.

Vi leser vår historie inn i bilder

Det er i denne konteksten jeg går rundt og ser på byen vår. Og den lille frykten som pirker meg mellom skulderbladene går på om vi har kontroll på det vi holder på med; skal vi fylle hjembyen vår med absolutt alt overalt, eller er det en rekkefølge som er smartere å forholde seg til enn det vi ser rundt oss i dag?

Skal vi fylle byen med alt samtidig?

Skal vi gå for spisestua først, og så fylle på med stoler etter hvert som vi ser at vi trenger det? Eller skal vi gå for ei stålampe først?

Det eneste jeg veit er at vi ikke trenger flere spisestuer, ett dusin sofaer og 24 stålamper for å fylle et hjem. Det ville blitt mye selv for Wenche Foss.

Men jeg vil gjerne at både spisestua, sofaen og stålampa vi velger å gå for skal være av god kvalitet og være rett for stua mi.

Dette ville blitt mye selv for Wenche Foss

På samme måte som vi må være sikre på at vi innreder byen vår på rett måte. Med de rette tingene. På rett plass. Til rett tid.

God helg.

LANGSOMT GJENNOM BYEN: Thåstrøm på tur i byen sin, Stockholm.