Kald vind og små køller

HELGEPULS/KOMMENTAR

Det er et kjølig drag i vinden der ute. Det pågår en krig og vi frykter strømprisene til vinteren. En gang var alle innafor og inkludert. Også vi med liten kølle.

Det er usikre tider i Europa nå, og i Amerika er det sedvanlig bråk rundt Donald Trump. Her hjemme leser vi om senvirkninger og ensomhet etter pandemien, og den siste uka var det skjønnhetsfeil over hele linja i kjølvannet av en klinikk som skulle åpne dørene på vestkanten i hovedstaden.

Det dirrer i jorden, og det synes veldig enkelt å tenne på alle pluggene der ute i den gryende høsten. Det fikk meg til å tenke på en tekst vi i Jessheimpuls skrev så langt tilbake som i 2018.

Alt var ikke bedre før, men akkurat harmonien og inkluderingen var til stede i fullt monn på 70-tallet. Også for små pjokker som lett frøs på årene og som tuslet rundt på boligfeltet med liten kølle i et håp om å få henge med de store.

Her er teksten:

Ta en kikk på bildet over. Snørrvalpen med gul jakke og pusekant ved kraven er en ung skribent som alltid hadde lyst til å henge med de store, selv om det garantert var forbundet med plunder og heft for Bønna og de andre å innlemme en liten pjokk med store drømmer i deres gjøren og laden ute på boligfeltet vårt.

Alt jeg ønsket meg var ei ishockeykølle

Alt jeg hadde lyst på i hele verden var ei ishockeykølle slik at jeg kunne spille på veien sammen med storebror, Bønna, Harald Thune, Tom Erlandsen, Jørn Petter og Vegard Sand og Pål Jakobsen. Derfor var gleden euforisk da faren min en dag kom inn på rommet mitt med en bandykølle han hadde saget av.

De må ha bannet i det stille

Jeg er usikker på om jeg sa takk før jeg forsvant som en lykkepil ut i krysset der Karibakken møter Karisvingen. Dreneringen var nok ikke optimal akkurat der tidlig på 70-tallet, og det var ganske ålreit is å spille fot-hockey på isen i vårt lille gatekryss i en ellers fungerende verden.

Ikke en eneste gang kan jeg huske å bli holdt utenfor av de noen år eldre heltene i gata mi. De må ha bannet litt i det stille fordi spillet ble haltende. Men inkludert ble pjokken med kort redskap.

Den siste halvannen uka har vi lest nyheter om en fyr som ble utelatt fra russebussen til kompisene sine fordi han hadde for få følgere på Instagram.

Ille så det holder. Ikke veldig gode venner, vel?

Roser på videregående

Og vi har over tid registrert fokuset på hvordan ensomhet blant unge brer om seg der ute. Ullensaker kommune har fokus på denne tematikken i sine planer og budsjetter. Det er bra.

Men det er i det daglige virket vi ser hvordan inkludering ganske enkelt kan bli noe større ved små grep. Jeg var forleden dag innom Jessheim videregående skole, og da var det valentindagen. Jeg er blitt fortalt at dagen begynte med å se resultatet av et initiativ der elever kunne ta med seg 20 kroner, kjøpe en rose og skrive en hilsen til en person – en positiv hilsen til en eller annen. Tilbakemeldingene er at denne seansen spredte gode «vibber» på skolen, og det er verdt å applaudere.

Lærer Rannei går foran

Lærer Rannei Bergem er en som går foran og får til ålreite ting i en elevmasse som bryr seg om andre. Russen skal for eksempel ha en aksjon til inntekt for kreftsaken. Jessheimpuls kommer med sak om dette litt senere.

La oss ta steget tilbake til 70-tallet et lite øyeblikk, før inkludering, kommunikasjon og formidling av beskjeder foregikk ved hjelp av SMS…:

Gjengen i gata vår regjerte

Vi har en stund fått informasjon om at grupperinger i deler av ungdomsmiljøet som ferdes på Jessheim skaper en viss utrygghet til tider. Det bringer tankene tilbake til den gjengen som regjerte i gata vår deler av oppveksten.

Flere av gjengmedlemmene var blant dem som inkluderte oss små, og vi var vel egentlig ikke så redd for Østerdalsgjengen som vi mener å huske.

Jeg tror vi må huske på at i alle barske gjenger, så må tøffe medlemmer på ett eller annet tidspunkt hjem og spise middag. Og – hvis vi ser på bildet – så er det ikke sånn at gjengmedlemmer er immune for vær, vind, følelser og kulde.

I mange tilfeller var nok øreklaffene på østerdalsluene til gjengen gode å ha når det blåste litt kaldt fra nord der de var ute og hang i gata.

De fryser nok på ørene

Jeg kan ikke noe for det, men jeg tenker på Østerdalsgjengen i Karibakken hver gang jeg ser litt tøffe ungdomsgrupperinger i sentrum. De skråler fælt og går ganske bredbent.

Men, de fryser nok på ørene de også. Akkurat som gutta i Østerdalsgjengen.

Og så har de muligens små køller.

PS! Vi ble innlemmet i Østerdalsgjengen etter hvert også.

God helg.