Klarer vi å holde sansene skjerpet?

HELGEPULS/KOMMENTAR

Er sanseapparatet fungerende, eller males vi sakte i stykker av en stadig akselererende hverdag? Og hvor finner vi nye impulser som gjør oss skjerpet? Vi må ta oss tid til undring.

Disse tankene ramlet inn da jeg satt og leste en interessant og innsiktsfull tekst i nettmagasinet Harvest for noen dager siden. Gjensynet med teksten var storveis.

Der skriver Kjetil Østli om hvordan vi kan lære å bruke sansene våre igjen, og hans tekst var initiert av boken » The Sense of Wonder» av filosof og mystiker Rachel Carson. Kjernen i den boka er ifølge skribent Østli dette:

Opposisjon

«Mange voksne har glemt noe livsviktig, nemlig å bruke sansene til å kjenne glede, ærefrykt og respekt for det levende. Mange voksne lever liv i opposisjon til naturen. Hvor forsvant undringen og underne fra barndom og hit? Hvordan beholder vi friskheten vi så verden med som barn? The Sense of Wonder er Rachel Carsons svar.»

Du kan lese hele teksten i Harvest her: Slik lærer vi å bruke sansene igjen

Carson skriver også:

«Et barns verden er frisk og ny og vakker, full av undring, undere og spenning. Det er vårt uhell (misfortune) at for de fleste av oss formørkes det klare synet, det sunne instinktet for alt som er vakkert og som gir ærefrykt, det havner i skyggene og er tapt for oss før vi når voksenalderen.»

Morgensang

For noen år siden var debatten om å kutte ut sang i skolen meget aktuell. Og jeg kom til å tenke på en tidligere tekst vi skrev i Jessheimpuls om akkurat det i 2019 da jeg leste teksten i Harvest.

For dette er et stadig tilbakevendende tema – ikke minst i en hektisk gryte som en Jessheim by i vekst er.

Jeg tror det er sant som teksten til Østli – og som teksten til den gamle poeten (kommer under) tar til orde for: undring og evnen til å la seg begeistre må trenes og holdes ved like.

Alternativet er at sansene våre sakte, men sikkert sløves til nummenheten og monotonien overtar, tror jeg.

Den gamle sangen

Dette er teksten om den gamle sangen, skrevet av den amerikanske poeten David Johnson, som vi publiserte i 2019. Verdt et gjensyn, synes vi:

Vi som gikk på Døli skole på midten av 70-tallet, begynte hver eneste skoledag med morgensang. Alle klassene samlet seg for å synge før vi gikk til hvert vårt klasserom og startet skoledagen.

Dette er en juvel av et minne fra min tid på skolen, og sang og musikk har beriket mitt liv så til de grader i snart 55 år.

Det er med morgensang-ritualet i hodet – og debatten om å kutte ut sang i skolen – at ordene til min amerikanske venn og tidligere professor i engelsk og mytologi David Johnson kom til overflaten igjen:

Når barn gikk i skogen hørte de dyrenes sang. De hørte elvenes sang, og de hørte tonene fra blomstene og trærne. De kunne skjelne fuglenes toner fra hverandre, og de lærte dette fra barnsbein av.

Alle kunne sangene

Det var ikke behov for poeter og diktere siden alle kjente til sangene – og dem som sang dem. Lufta var full av poesi. Når et barn åpnet øynene og så verden for første gang, var sinnet klart, og det kunne det rette navnet på hver enkelt plante og hvert enkelt dyr.

Barnet visste også at alle livets faser – fra fødsel til død – hadde sin egen sang.

Raslingen fra ospeløv

På et tidspunktbestemte farmernes sønner og døtre seg for å flytte fra skogen. Landsbyer vokste og ble til byer. Menneskene ble så opptatt av å reise bygninger og konstruere kriger at de glemte viktigheten av sangene.

Ulvens hyl hørtes fremmed ut i menneskenes ører. De forsto ikke lenger betydningen av raslingen fra ospeløvet.

Spesialisering

Det var for mye og for høy lyd fra maskinene i fabrikkene og fra pengene i banken. Arbeidet ble spesialisert, og menneskene lærte seg en type arbeid. Og de ble med det en type arbeider: Murer, handelsmann, prest eller advokat, husmor eller lærer, lege eller soldat.

Sosiale klasser oppsto. Og der menneskene gradvis vokste fra hverandre, lyttet de kun til stemmer som hørtes ut som deres egne.

Kommunikasjon ble et problem

Kommunikasjon ble et problem. Små grupper fant opp sine egne språk. Og spesialistene fikk sin opplæring i separate avdelinger på universitetene.

De laget båser og regler og lover, og de vendte poesi til prosa. Språkeksperter spredte budskapet om at det kun var dem selv som var de eneste berettigede til å tolke sangerens rolle og sangens betydning.

Båser og regler og lover

Barna ble opplært i A, B, C og 2 pluss 2. Men de fleste lærerne ignorerte barnas egne sanger; sangene om fødsel og redsel for mørket og det å lære å gå. Derfor ble det å vokse opp ensbetydende med å være praktisk – uten sang. Folk ble vant til å holde gleder, sorger, drømmer og fortellinger for seg selv.

De ble passive publikummere og tilskuere som betalte penger for å la andre for å synge for seg.

Noen husket sangen

Men, ut over landet, fantes det fortsatt sangere som husket den gamle sangen. De omtalte ikke seg selv som diktere. Den tittelen var for opphøyet og sjelden, til tross for at det kryr av selverklærte poeter der ute.

Noen få, forkledd som lærere, infiltrerte skolene og lot barna gjenoppdage melodiene og sangene de bar i seg. De fant unge poeter som fortsatt drømte om jordens egen sang.

De gamle hørte stemmene

Sakte begynte hjertene å åpne seg igjen. Og de gamle som hørte stemmene øke i styrke, syntes det som åpenbarte seg var svært likt den gamle sangen de nesten hadde glemt.

Kanskje lærte de igjen de tidløse sangene om jorda og himmelen? Sangen om de første grønne knopper om våren til frostens kalde finger om vinteren.

Sangen døde aldri. Det var bare noen som bestemte seg for at sangen ikke lenger var viktig. Men en sang bærer i seg selve livet og jordens pulserende rytme. Derfor synger vi.

Slik har min venn David Johnson beskrevet det.

For meg er det sannhet.

God helg.