Kortbeint tango med Fred Astaire

HELGEPULS/KOMMENTAR

Der vi lyttet etter lyden av banjo under en tissepause på vei til parring, endte vi med å la oss imponere av fotarbeid vi ikke har sett siden Fred Astaires glansdager.

Min etter hvert gode venn Tom Stalsberg sier mye rart. Av og til sier han også noe klokt og smart, uten at han selv nødvendigvis er klar over det.

Men Tom har alltid forfektet at det er i de små tingene lærdommen sitter, og det som regel er mer interessant å følge veiskilt som er rustne og synlig eldet av tid enn å ta steget inn i nok en Deli De Luca, som han uttrykker det.

Rustne skilt

Vi ledes jo ofte inn i den folden påvirkere og trendsettere vil at vi skal entre. Derfor er avstikkerne inn i noe annet – andre situasjoner der vi kan lære noe nytt – viktigere og viktigere i menneskers liv. Og det er nettopp det vi gjør denne mandagen i mars. Det er løpetid og parring på gang. Har aldri vært med på det.

Lærdom sitter i de små ting

Vi sitter bak rattet og myser inn i den grå morgenen i det vi passerer et skilt med kulehull i. En liten krabat med løpetid ligger ved siden av oss i passasjersetet, og hun er årsaken til ekspedisjonen.

Vi er på dag 13 i løpetiden, og matmor Liv har lært oss at «det er naturen som i form av eggløsning samt det vinduet der tispen står og lar seg bestige» som avgjør når vi skal ta kjøreturen opp til Bøn for å møte en herremann som kom til Norge fra Portugal sommeren 2018.

Veiskilt med kulehull

Vi velger å kjøre med lukkede vinduer i det vi passerer Dal stasjon. Vi har vært i noen spøkelsesbyer i Amerika, og stasjonsområdet på Dal minner oss om noen av de tause og forlatte skjeletter av noen «ghost towns»  vi har stoppet i ute på den store prærien i det landet som framstår som mer og mer tynget av den byrden av en mann som ble stemt fram der borte.

En liten veilomme blir et hjem for noen minutter. Det er blære som skal tømmes, fremmed luft med nye dufter som skal snuses inn og er det lyden av banjo vi hører og lukten av pipetobakk vi kjenner? Asti må også tisse.

Hører vi lyden av banjo?

Potefar hufser fem kilo ĺøpetid inn i bilen og setter fart videre inn blant spredte hus, stillhet og fornemmelsen av gammel arbeiderkultur som er borte etter at sagbruket ble lagt ned og fabrikken i Bønsdalen har skrudd av den siste kokeplate ved elvebredden. Det er trykkende stillhet i denne delen av nasjonalparken Øvre Romerike.

Vi glir gjennom landskapet og svingete småveier som en skygge. Så er vi framme.

Vi er en skygge

Et svare leven der inne – to hannbikkjer av typen Podengo og en stor staut kar hvis rase denne kjenneren ikke er i stand til å ta ved første nærsynte øyekast.

Jessheims Sverre M. Fjelstad – eller Attenborough-Mo om du vil – tenker med seg selv at den tassen vi er og besøker trolig er nødt til å strekke seg så lang som han bare kan hvis det skal bli salutt på rett sted. For portugiseren er relativt stutt i lortfallet der han står og tripper. Vi er ikke udelt positive til om dette går veien…

Portugiseren er kort i lortfallet

Det begynner litt famlende, og tankene går til Alf Prøysens vise om tango for to:

«Ta et trinn fort og et trinn dit
og et trinn bort og et trinn hit,
og så kjem det je itte kæin.
Taramtatam, Taramtatei-å… Je snuble bære lite græinn…»

Men denne hunderasens svar på Fred Astaire skal snart vise seg å gjøre alle bange anelser til skamme, og vi sender en tanke til alle damene som på datingside krysser av for at menn under 180 centimeter (eller hva nå den høyden er) og heier litt ekstra på vår mann som henger på i svingene som bare en standhaftig og målbevisst fyr fra arbeiderklassen kan henge på.

Dansetrinnene og hurtigheten i bevegelsene ville høyst sannsynlig sendt Astaire rett inn i første-elleveren til Ole Gunnar Solskjær, og ingen – jeg sier ingen – ville nådd Astaire til hans korte knær hvis han hadde fått innpass på «Skal vi danse». Men vår mann ville garantert takket nei til glossy parkett og selvforherligende jippoer på fjernsynet. Astaire har – som de fleste av oss – nok med å håndtere virkeligheten.

Her og nå – i et kjellerrom på Bøn – føles virkeligheten og livet rettferdig på vegne av alle dem som kjemper de små kampene hver dag.  Fred Astaire leverer to danser til 10 i stil, og han puster ut og er synlig stolt i det musikken toner ut.

Fred Astaire leverer

Og i bilen på vei tilbake til Jessheim city of lights nynner vi på en gammel arbeidersang, for det må til når gutta på gølvet er ferdige med skiftet sitt.

Denne teksten og sangen går ut til alle dem som jobber som helter i eget liv, selv om oddsene i utgangspunktet kan være litt dårlige. Det spiller ingen rolle om vi lever livet med litt korte bein av og til.

Det handler om å danse inn i solnedgangen med de beina vi har. Og – som Onkel Tuka fra Halden synger i sin gjendiktning av arbeidersangen over alle arbeidersanger: det her er mitt land/det her er ditt land /og det landet her er bygd for deg og meg…

Flytt deg, Ronaldo

Også for Fred Astaire fra Portugal. Ronaldo, flytt deg, sier nå vi…

God helg.