Kortreist og eksotisk turmål

HELGEPULS/KOMMENTAR

Det kanskje mest kortreiste og eksotiske  turmålet en ung krok kunne besøke var røykehjørnet på Allergot ungdomsskole. Det var en annen verden.

Vi kunne se dem bevege seg som streifdyr mot et vannhull i friminuttene; en både besluttsom og barsk samling av forhutlede skikkelser i mer eller mindre vindtett tøy. For det skal vi være klar over: det blåser alltid hvis du står på hjørnet av bygninger.

Men det blåste denne gjengen en lang Pettrøe’s-marsj i der de trakk sammen – og trakk ned – på tvers av klassetrinn og sosial status.

Røykehjørnet var kanskje det mest inkluderende punktet på hele skolen, for der så det ut til at alle var velkomne.

Jeg tok mot til meg og hang med til den forbudte siden et par ganger.

Stig som mentor

Jeg spurte Stig eller Gunnar om å få henge med bort på røykehjørnet for å se hvordan livet artet seg bortenfor lærernes blikk og oppsyn.

De var gode mentorer å ha for en som egentlig ikke var så hypp på sigaretter.

Men jeg egentlig var mest nysgjerrig på hvordan det var å være en del av den klanen. som forsvant ut av syne mens vi andre spilte ball og smugtittet på de jentene som ikke røyket.

Fikk aldri innpass, selvsagt. Hvem vil vel nyte en sigarett mens det står en liten tass med store øyne og krøllete hår og stirrer på deg uten å si et ord?

Stammesamfunn

Dette var jo et lite stammesamfunn av skoleflinke, punkere, bønder, gryende musikere og de jentene vi så på men aldri våget å prate med.

Tror heller ikke det var et tobakk-hierarki på røykehjørnet, men erindrer at mine klassekamerater Gunnar og Stig røyket henholdsvis Prince og Pettrøe’s.

Prince Gunnar

Gunnar var rocker, og Prince er så vidt jeg kan bedømme den foretrukne sigarett for den rasen. Bønna røyket for øvrig Prince, så det kan være det er grunnen til at Prince gikk for å være merket til de aller tøffeste?

Stig foretrakk rullings, og jeg har ikke tall på hvor mange sigaretter jeg rullet der han og jeg satt på andre rekke ved vinduet på Allergot.

Jeg ble en jævel på å rulle sigaretter, for å si det forsiktig. Hadde garantert blitt kretsmester i klassen for ikke-røykende rullere hvis det hadde vært et mesterskap for slikt.

Den fire dager lange karrieren som piperøyker lar vi passere i stillhet. Men årene som tørrøyker på fest ble faktisk ganske mange. En gang posør, alltid posør.

Stjal fra fru Raad

Karrieren som røyker ble ekstremt kortvarig. Det er bortkastet å skjule eller røyklegge de harde fakta.

Den endte kvalme etter at navnebror Øyvind og jeg hadde mekket tre mentolsigaretter med winner-tipmaskinen til fru Raad og ruslet oss bort i skogholtet til Babben lengst nede i Karibakken.

Jeg vaklet hjem med mentol-parfymert ånde og håpet det ikke luktet forbuden luft av boblejakka mi.

I dag er det nesten ingen som røyker. Både Gunnar og Stig har byttet ut sigaretter med løpesko og god form.

Det er nesten så hovedutvalget som behandler skolesaker bør vurdere å sette av budsjettpenger til blå skilt som indikerer at det er kulturminner man står foran.

Blått skilt

Ett blått skilt på hvert røykehjørne på Nordby og Allergot (Døli teller ikke selv om Bønna visstnok ble tatt for røyking i 4. klasse), så har vi et stoppested i framtidige byvandringer? Ikke noe dårlig forslag det?

«Til alle som holdt ut vær og vind i tidvis tynne jakker…»

For undertegnede er det i hvert fall et stykke Jessheim-historie jeg vet lite eller ingenting om hvordan det egentlig var.

Selv om jeg forsøkte å finne ut av det.

Jeg får kontakte Stig eller Gunnar og røyke ut litt informasjon fra dem.

Eller så har pipa kanskje fått en annen lyd?

God helg.