Kortsiktig blikk på verden

HELGEPULS/KOMMENTAR

Første helgen i januar var i sin tid ensbetydende med åpningsrenn for unge alpinister i Åslia. Den helgen der vår verden enten raste sammen eller var rosenrød og fin.

Stiftelsen Åslia er i ferd med å kaste kortene. Det betyr at skianlegget i skrenten nord i Nannestad står i fare for å bli uten aktivitet denne vinteren. Det er i så fall trist som faen, for å si det med doldis Ari Behn sine debuterende ord fra 1999, altså for 20 år siden.

Går vi ytterligere 20 år tilbake i tid – til første helgen i januar i nevnte Åslia i 1979 – så befinner vi oss i et minefelt av konkurransenerver, ambisjoner, frykt, vinnervilje, ære og øyeblikk der absolutt alt står på spill. Vi snakker om – intet mindre – åpningsrennet for spente alpinister i alle aldre.

Vi snakker om den aller første testen der vi skulle kappes med de andre på vår alder for å se om vi hadde knappet inn på forspranget de hadde i fjor. Og vi skulle få en bekreftelse på om fatter’n hadde lært ett og annet knep nede i smørebua fra i fjor. Han innrømmet å ha smurt meg bort mer enn en gang.

Trå ski bidro jo ikke akkurat til å knappe inn det forspranget de tunge og lange gutta hadde på oss som var lette som fjær i den flate bakken.

Hadde dette vært i 2019 så hadde jeg vel blitt krenket og trukket inn til Jessheim sentrum for barske meg litt…

Nok om det.

Når pågangsmotet er større enn forstanden så tror du at du vinner. Derfor var det en surmulende ung gutt som kom opp til toppen etter en flott 14. plass i åpningsrennet for 40 år siden. Alt var svart og lite eller ingenting fungerte som plaster på såret.

Selv ikke kakao og to med salami var trøst for en som sto med sleng i fartsdressen og hang med hodet.

– Ja, ja… det var den sesongen, sa far Kjell relativt tørt denne lørdagen, 6. januar i 1979.

Jeg husker øyeblikket godt. Og det var mye lærdom i akkurat den leksen der. Kortsiktig blikk på verden rundt oss kan ofte være frustrerende (det kan det lange blikket også, selvfølgelig), men vi står oss alltid på å se noe lenger enn vår egen nesetipp eller det øyeblikket vi står midt oppi.

I den grad det er en moral i denne teksten, så må det nesten være at 2019 blir et langt og interessant år for oss ullsokninger. Da er det viktig at vi ser det meste med langt blikk, ikke minst når det kommer til politiske utspill, ønsker og brannfakler. Det er ikke bare politikerne våre som må holde tungen rett i munnen fram mot september.

Vi innbyggere må også engasjere oss i det som skjer av prosesser og annet. For det handler hele tiden om de langsiktige konsekvensene av vedtak som blir fattet. Kortsiktige og – Gud forby – kortsiktige løsninger må ikke få råde. Det er de lange brillene som teller. Hele veien.

Nyttårsforsett? La oss ikke holde på med sånt. La oss heller ønske oss at flere følger med på det som skjer og vedtas politisk tidlig nok. For det angår oss alle.

Alternativet er å si “ja ja, det var den sesongen”. Og det kommer det ikke noe godt ut av.

Det gjorde ikke det i 1979. Og helt sikkert ikke i 2019.

Året ruller på som en stor stein. Like a rolling stone, som Bob Dylan og Tom Petty framførte den sangen i 1986. En vilt bra versjon.

God helg.