Langt fra teppefall for Tore

Tore Østvang (70) har brukt et liv på å dyrke møter mellom mennesker, være seg i form av teater, undervisning på Romerike folkehøgskole eller entusiastiske samtaler med kjente på den lokale kaffebaren i Jessheim by. Nå blir han pensjonist. 

I disse dager er Tore Østvang i ferd med å gjennomføre sin aller siste produksjon som lærer ved Romerike folkehøgskole. «Au, vi blomstrer» spilles i kveld (tirsdag) og onsdag i «Stallen» oppe på folkehøgskolen. Billetter er å få kjøpt i døren.

Det lyser entusiasme av hele Tore Østvang der han går litt rundt seg selv og hilser på kolleger og elever ved Romerike folkehøgskole, stedet som har vært hans paradis på jord i nesten 40 år.

Perlen av en skole ligger som et smykke ved Nordbytjernet, og dette stedet har på mange måter vært Østvang sin tumleplass siden han var guttunge – og siden han begynte å jobbe der i 1983.

1968: Jessheim hotell anno 1968. Det var her Tore Østvang tråkket sine barnesko. Hotellet ble revet i 1988. I dag er det leilighetskompleks på eiendommen. Foto: Digitalt Museum/Akershusmuseet

Vidsyn

Tore Østvang har en evne til å dyrke det lille og essensielle med et vidsyn som setter ting i perspektiv og inn i en større sammenheng, og han har så til de grader stått midt i en rivende utvikling for teatret som institusjon og viktig aktør i det kulturelle Norge.

– Da Romerike folkehøgskole fikk sin moderne «teaterlåve», var det ikke en eneste ren teaterbygning i Norge utenfor de fire største byene, og det var faktisk sånn at mange aviser ikke tok inn annonser om teaterforestillinger fordi teater var Satans verk, sier Østvang, etterfulgt av et lite smil.

Dette understreker hva slags nybrottsarbeid som er blitt gjort når det kommer til teatrets plass i den norske dannelsesreisen, for å si uttrykke det slik.

Og det understreker også at Tore Østvang og andre teaterfolk nok har jobbet i motbakke også lokalt?

Raknehaugspillet

FRA RAKNEHAUGSPILLET: Raknehaugspillet er ett av hjertebarna til Tore Østvang. Han stiller seg til disposisjon hvis det skulle bli aktuelt å sette det opp igjen. 

– Jeg har tapt en del kamper opp gjennom, og jeg synes det er litt leit at for eksempel potensialet til Raknehaugspillet ikke ble tatt helt ut fordi det var krefter som motarbeidet oss, sier Østvang.

– Såpass?

– Manuset til Raknehaugspillet er bedre enn manuset til alle lokalhistoriske spill jeg har sett. Og jeg har sett mange, inkludert Stiklestadspelet, sier Østvang, som i skynder seg å legge til at «Peer Gynt» på Gålå selvfølgelig er et unntak.

– Men vi opplevde nok liten vilje til økonomisk støtte eller annen drahjelp i arbeidet med å utvikle hele spillet til å bli større og tyngre enn det ble, sier Østvang om den lokalt legendariske oppsettingen han var leder for gjennom store deler av 90-tallet. Spillet ble satt opp på Raknehaugen, og i 1998 var det slutt.

– Hva tror du om å gjøre det igjen?

– Jeg er klar jeg, men da må vi få på plass både samarbeid og økonomi, sier han.

Patrioten Tore

Tore Østvang sine foreldre kjøpte Jessheim hotell i 1960. Hotellet lå ved Allergot ungdomsskole, like ved jernbanebrua. Det er leiligheter på tomten i dag.

– Det bodde 2.000 personer her da min familie flyttet hit, sier mannen som var aktiv i speideren, som skøyteløper, på friidrettsbanen (han trener den dag i dag) og som kulturperson med de beste intensjoner for dette stedet.

For det ligger mye kjærlighet i ordenen når Tore Østvang snakker om Jessheim, til tross for at han ikke er veldig glad i hvordan de mange boligprosjektene er blitt de siste årene.

Les Jessheim-patriotens egne ord om Jessheim her:

– Det finnes ikke noe åndsforlatt over Jessheim

– Hvorfor misfornøyd?

– Det skyldes at mange boligkomplekser ikke bygges for å skape gode bomiljøer, men for å presse mest mulig fortjeneste ut fra hver kvadratmeter.

– Det er et paradoks at vi i vår tid har så stor materiell velstand, og samtidig så mye angst og ensomhet. Jeg tror at måten vi fysisk bor på, er med på å forsterke dette, sier Østvang.

Østvang borettslag?

– Hva drømmer du om?

– Det høres kanskje litt rart ut, men jeg har drømt om å starte et borettslag med bærekraftig grønn teknologi, varm og menneskevennlig arkitektur og sosiale møteplasser på bakkeplan, inkludert vinterhage, park med frukttrær og grønnsaksparseller.

– Og en tye kafé som den vi ser i Tv-serien «Friends» kunne vært noe, legger han til.

Det som er sikkert er at Tore Østvang ikke kommer til å sette seg til som pensjonist. Vel skal han ta et friår for å puste litt og tenke litt, men hans engasjement vil garantert komme til syne i en eller annen form.

– Raknehaugspillet er hjertebarnet mitt, så jeg ser gjerne at det skjer noe med det, sier han.

– Men jeg brenner for at Jessheim skal bli et godt sted å bo og leve i framtiden også, og da er møteplassene essensielle å få på plass når denne byen bygges.

– Og så burde være et pålegg at det må plantes trær og busker i forbindelse med anleggelse av veier og sykkelstier og fortau. Vi trenger grønt, og vi trenger alleer her.

Museum

Noe annet som opptar Tore Østvang er et framtidig museum i Jessheim by og hva dette museet bør inneholde.

– Folkevandring er stikkordet!

– Du må utdype litt…

– Fra Ullensaker, som Norges mest spennende sted i folkevandringstiden, til voksenopplæringen for fremmedspråklige og storflyplassen i dag. Rom etter rom der den røde tråden er folkevandring: norrøn mytologi, Raknehaugen og Thor Heyerdahl, hovedbanen i 1854 med jernbanehistorie og urbanisering. Utvandringen til Amerika, romfolket, militær historie og forlkevandringene i vår tid – som innebærer at Ullensaker har fått gudshus for de fleste religioner!

– Kong Rakne kan stamme fra de norrøne gudene, og dette ville være spennende tanker å forfølge og formidle i et kommende museum i Jessheim by, sammen med med jernbanehistorien, bilhistorien og vår flyhistorie.

– Men den røde tråden er folkevandring, og Jessheim er et folkevandringssted, sier han.

Les mer om mulig museum i Jessheim by her:

Nytt bymuseum i bevegelse

Ser framover

– Er det vemodig å skulle takke for seg på folkehøgskolen nå, Tore?

– Jeg er ikke av den sentimentale typen, så jeg tror dette skal gå ganske greit, sier han.

Men først skal han avslutte sin siste forestilling i teaterlåven på folkehøgskolen.

– «Au, vi blomstrer» er en eksistensiell reise gjennom musikalhistorien, og den tar opp i seg at det finnes holdepunkter i livet. Alt flyter ikke i tilværelsen, og selv om folkehøgskolen har vært et sterkt holdepunkt i mitt liv, så finnes det annet å gripe tak i – både for meg og for elevene som nå skal ut i verden etter å ha vært her et skoleår, sier Østvang.