Lekenheten lenge leve

HELGEPULS/KOMMENTAR

Et gammelt fotografi henger over skrivebordet hjemme i leiligheten, som en påminnelse om at lekenhetens fane må holdes høyt. Alltid.

Fotografiet er tatt i Rissa i Trøndelag en sommerdag i 1946. Den tilsynelatende strenge skolelæreren og hans kone i et spøkefullt øyeblikk har noe livsbejaende og storslått over seg i all sin enkelhet.

Fotografiet av mine besteforeldre på morssiden har i alle år vært en påminnelse om nettopp å omfavne det store i de små øyeblikkene – å alltid la humor skinne der den kan.

Det har vært sagt og skrevet mye om at når humor er fraværende i et rom eller samtale, så er det fare på ferde.

Prestisje er humorens verste fiende i så måte, og vi vet alle at prestisje sjelden har følge av et konstruktivt lysskjær.

Det blir som regel litt følelse av høst der humor og prestisje bytter plass. Stort sett alltid, faktisk.

Tenk deg et samliv uten humor, et vennskap uten humor eller politikk der humor og glimt i øyet er byttet ut med selvhøytidelighet, stolthet og arroganse?

Jeg tror oddsen for å finne gode løsninger er dårligere enn hvis det er gode “vibber” i rommet?

Eller se for deg en kulturopplevelse uten varme, humør eller lidenskap av det konstruktive slaget?

Det må ikke nødvendigvis være revy, men uten lekenhet og lidenskap blir det flatt, vel?

Og det er det dette 75 år gamle fotografiet er en påminnelse om – lekenheten lenge leve.

Det forsøker vi å etterleve her i Jessheimpuls, på samme måte som det er en ambisjon når kontorlampen skrus av og man blir sivilist uten skrivekrampe.

Ordtaket “Den som leker, den finner”, ja det lever i beste velgående nesten hele tiden.

God helg.