Melankolsk gledesstund

KONSERTRAPPORT

400 publikummere fikk trimmet både lattermuskler og følelsesregisteret da Jan Eggum var i kjempeslag på Villa Sole tidlig torsdag kveld. 

Han omtales som melankoliker og alvorstung artist, med kjærlighetssorg og bunnløs fortvilelse smurt tjukt på i hver tekstlinje, den godeste Jan Eggum, som dukket opp på artisthimmelen midt på 1970-tallet.

Men den 73 år gamle bergenseren er mye mer enn tristesse og blått skjær. Han var minst like fargesprakende som dressjakka han stilte i, og han tok et begeistret publikum med på en tidsreise bestående av nye og gamle sanger fra en fyldig katalog.

Og – ikke minst – så viser Eggum seg som en makeløs historieforteller mellom sangene, på samme måte som Ingrid Olava viste seg å være det på samme sted for noen dager siden.

Les om Ingrid Olava her:

Nært og fornøyelig med Ingrid Olava

Selvironi og blødmer – og vittige historier – kom som perler på en snor, ikke minst historien om da han ville ha med seg Øystein Sunde, Lillebjørn Nilsen og Halvdan Sivertsen som backingband på en forestående turne – og det viste seg at folk kjente igjen de andre tre ved navn og Eggeum som “han bergenseren”.

Denne type krydder er som skapt for opplevelser under kastanjetreet på Villa Sole, en arena som gang på gang viser seg å ha en x-faktor i så måte.

Opplevelsen av å oppleve meritterte artister med særdeles lave skuldre – og at de ikke har programmert (det framstår i hvert fall ikke sånn) snakk mellom sangene, gjør at både publikum og de som opptrer deler et øyeblikk i form av en konsert.

Og det at det var publikumsrekord med 400 publikummere sier også sitt om at denne arenaen omfavnes som en spesiell arena midt i byen.

Bare Spør Jan Eggum, som før konserten brukte tid på utstillingen om Barry Matheson inne på Villa Sole, og som skrøt av både arenaen, publikum og seg selv.

Melankoli kan være så mangt. Ikke minst fornøyelig.

Øyvind Mo Larsen