Åpen for alle
Når det blør på drakta
HELGEPULS/KOMMENTAR
Ull/Kisa Fotball sin epikrise er nesten som å overvære en Shakespeare-tragedie sett fra tribuneplass. Gule og grønne minner passerer i revy mens en splittet klubb ser ut til å være i fritt fall.
Dette er ikke et partsinnlegg i den konflikten som den siste tiden river klubben i filler innvendig. Et medlemsmøte denne uka bød på harmdirrende innlegg fra medlemmene, forsøk på oppklarende innlegg fra klubbens styreleder, pep-talk fra påtroppende daglig leder og et forsøk på å forklare hva KIL Toppfotball ønsker seg fra samarbeidet med Ull/Kisa.
Jeg så plutselig for meg den unge pjokken Lars Neskleiv da han haltet av banen etter å ha blitt sparket i kneet under en kamp i 1997. Det smertefulle uttrykket kan nesten stå som et bilde på det mange i klubben føler akkurat nå.
SMERTE ANNO 1997: Lars Neskeliv halter av banen etter å ha blødd for den grønne og gule drakta til Ull/Kisa Tigrene i Magasinleiren.
Opprivende
Det kanskje mest opprivende som ble sagt – da stakk det i et gammelt fotballhjerte som banker for gult og grønt – var opplysningene om at unger ble stående med uforrettet sak da logistikken – transport til og fra klubbens treninger med akademiet på Jessheim stadion – ikke gikk opp.
Unger måtte tusle hjem uten å ha blitt plukket opp, og unger gråt da trenere (sagt opp) ikke lenger var til stede som trygge voksne.
Der og da passerte gamle minner forbundet med en oppvekst med ball i Ull/Kisa i revy, og det gjorde som sagt vondt på vegne av smårollinger som lever og ånder for lærkulas magi, lagets samhold og drømmen om en dag kanskje spille på a-laget til Kisa – eller for Barcelona, Liverpool eller Wolverhampton.
STORE ØYEBLIKK: Vi er mange som drømte om store øyeblikk på fotballbanen fra tidlig alder. Og treningen ble sjelden eller aldri skoftet, mye fordi vi ikke ville svikte lagkamerater og klubb. Bildet er hentet fra egentrening i 1971.
Et lite sted
Jessheim var en gang et lite sted, og heltene på banen var stort sett av det kortreiste slaget. Og som vi så opp til dem der de herjet på banen.
Aja og Dokken Dønnum, Jo Lunder, Svein Blaker, Bønna Stensby, Terje Joelsen og Arne Joelsen, Kurt Richardsen, Ola Neskleiv, Ove Dønnum og en hel skokk andre spillere vi kunne strekke oss etter og lære noe av.
HELT: Bjørn Olav “Bønna” Stensby var en helt for mange av oss yngre. Venstrebeinet var hans våpen, og sklitaklingene og hodestøtene hans var poesi. Foto: Tom Stalsberg.
Oppveksten i gult og grønt var rett og slett en del av dannelsesreisen når det kommer til samspill og samarbeid i tilværelsen, både med og uten ball.
Leste du denne?
Blodsbånd blir stående som et viktig ord fordi timene og årene vi brukte på løkka, på snølagte Holmsletta, på grusen i Magasinleiren og de få kampene vi fikk på selveste Jessheim stadion ga oss venner for livet og en form for å høre til et sted.
Jeg tror dette var tilfelle mange små steder. Vi hang på stadion sammen med likesinnede, og heltene var som sagt av det kortreiste slaget.
SAMHOLD: Ull/Kisa var samhold uansett resultat på banen. Men det ble ofte seier når Terje Joelsen var i scoringshumør. En kortreist helt fra Nordbymoen og notorisk målscorer.
Byens klubb
Jessheim er blitt en liten by, og Ull/Kisa er klubben til 1.100 spillere fordelt på aldersbestemte lag. Det er med andre ord et ikke lite ansvar klubben har når det kommer til å ivareta et sportslig – og oppdragende når det kommer til holdninger – tilbud til små spillere som flytter hit.
Klubben har en uttalt ambisjon om å koble seg på byen Jessheim for å bidra til å bygge identitet, men det kan diskuteres hvor godt de involverte har lyktes i dette arbeidet.
Temperatur
Det er ikke enkelt å trekke folk til stadion når a-laget spiller hjemmekamper, og det er blitt stilt spørsmål rundt hvor identitetsskapende det er for Jessheim og Ull/Kisa å inngå et samarbeid med Kongsvinger.
Denne avtalen har skapt temperatur i medlemsmassen, selv om det var hett på Jessheim stadion den gang navnebytte til UKI Jessheim var oppe som sak tilbake i 2017.
De som protesterer mot avtalen med KIL argumenterer blant annet med at identiteten til Jessheim og Ull/Kisa svekkes.
Stormen i 2017 – og følelsene som ligger utenpå drakta nå i 2025 – viser hvor mye denne klubben betyr for veldig mange.
Forsvinner
For en klubb som opplever den splittelsen som Ull/Kisa står i akkurat nå, så er faremomentene mange:
- Hvordan agerer sponsorene?
- Søker spillere seg til andre klubber?
- Hvordan bli samholdet i klubben?
- Klarer man å fylle på med kompetanse som har forsvunnet?
- Makter klubben å bli (eller forbli) en bidragsyter i lokalsamfunnet?
Og – ikke minst – forsvinner engasjementet ut portene på Jessheim stadion i kjølvannet av den opprivende situasjonen Ull/Kisa står i.
Eller makter de involverte å krabbe seg tilbake på den banehalvdelen der samtlige involverte blør for drakta?
Akkurat nå blør det på drakta.
Det er i hvert fall ikke samlende eller en situasjon der store og små kan drømme.
Akkurat nå ligner situasjonen klubben befinner seg i mer på et mareritt.
Kom igjen nå, Ull/Kisa. Ta steget ut av Ull/Krisa!
