Om å skyte ned solen

HELGEPULS/KOMMENTAR

Det henger et gammelt fotografi på kontorveggen min. Det er en påminnelse om at store tanker er lov og en motvekt til røstene som sier at noe er umulig.

En liten brunkledd tass står i strandkanten et sted i Trøndelag og sikter målbevisst rett opp. Han skal skyte solen ned fra himmelen fordi han skal ta den med hjem til Jessheim for å henge den i toppen av juletreet hjemme i Karibakken på julaften samme år. Og han er overbevist om at han skal klare å skyte ned den gule ballen der oppe på himmelen.

Selvfølgelig naivt, men jeg husker episoden godt. Ble vel strengt tatt litt sur da det viste seg umulig å gjennomføre toktet med hjemmelagde piler og en bue som hadde minst like god spenst i seg som høydehopperen Patrick Sjøberg.

Autograf

Pål Korsmo og jeg fikk forresten autografen til Patrick Sjøberg da han var det største trekkplasteret på Bislett Games en gang på 1980-tallet. Det var ellevilt trykk rundt Sjøberg, som kom bort til gjerdet i høydesvingen.

Og jammen klarte ikke Pål og jeg å manøvrere oss i posisjon slik at den lange svensken med den imponerende hockeysveisen – og spensten – signerte en autograf til hver av oss. Et stort øyeblikk.

Vi seiler oss sakte mot oppløpet av året 2022, og det er så man oftere og oftere tar seg i å tenke på en tekstlinje fra undertegnedes favorittartist Joakim Thåstrøm.

Jeg er fra en annen tid

«Jeg er fra en annen tid nå», synger han i sangen «Södra Korset». Som er produkt av 70-tallets oppvekst og tilnærming til barneoppdragelse, så er det ganske enkelt å slutte seg til akkurat det.

Min generasjon kommer fra en tid der mye av det som er trendy i dag var hverdagen; gjenbruk, arve klær, stoppe klær og strømper, brukte møbler og bærplukking fra rips- og solbærbusker i hagen, kjøkkenhage og plukking av bær i skogen.

Vi stammer fra en periode som var preget av «debattklima med steile fronter. Kvinnefrigjøringen var en forutsetning for samfunnets endring av synet på barn som selvstendige individ.»

Selvstendighet

Det er følelsen av selvstendighet – det å kunne prøve sjøl og bli tatt på alvor i forsøket – som har festet seg hos meg. Jeg romantiserer kanskje, men det får heller stå sin prøve.

Jeg sier på ingen måte at alt dette var kjempemorsomt og stas å være med på, men en viss forståelse for at man må legge ned en viss innsats for å oppnå resultater ble i hvert fall innarbeidet. Hver høst gikk mormoren min og jeg og bandt opp buskene i hagen slik at greiner ikke ville brekke under vekten av snøen. Og nett over bærbuskene var også en del av syslene i hagen på den tiden.

Og jeg har tidligere vært innom at rollemodellene ikke hadde eget sminkemerke, botox i bollekinn og pannebrask eller at de tok selfies og bilder av mat i tide og utide.

Botoxfri tid

Det gamle klassebildet fra Døli skole i 1976 (eller var det 1977?) er prov på at det var helt greit å kle seg forskjellig på den tiden. Man blir glad av å se på det!

Rollemodellene lot oss prøve sjøl, og de blåste på totten hver gang vi dunket den flat med hammer fordi vi ville være med og snekre vi også.

Rollemodellene lot oss ligge og sutre fordi vi ikke fikk frispark på løkka.

Rollemodellene lærte oss ett og annet vi fortsatt husker.

Prøve og feile

Men – og ikke minst – rollemodellene lot oss faktisk få lov til å skyte ned sola, altså de lot for lov til å prøve å skyte ned sola. For det er læring i det å innse sine egne begrensninger også.

Ikke at vi lyttet til absolutt alt. Det skal man ikke når man er ung og uovervinnelig.

Men rollemodellene  bidro til at vi fant ut hvor grensen gikk.

De lot oss flytte grensen så langt vi kunne, stort sett.

Og det er masse verdi i det å vite hva du kan og ikke kan.

Men det har gjerne null verdi at andre forteller deg hva du kan og ikke kan

Så plukk dine rollemodeller med omhu.

Det lønner seg alltid.

God lørdag.