Hvis potetløp skulle avgjøre

HELGEPULS/KOMMENTAR

Nyhetsbildet har den siste tiden dreid seg om hvordan veien til maktposisjoner blir til. Kunne de ikke avgjøre saken med potetløp, være seg i Arbeiderpartiet og i andre instanser?

Hva er regler, hva er kutyme og hva er det stilltiende enighet – og uenighet – om der ute i den store verden kalt Annerledeslandet Norge?

Og hvordan avgjør man saker og ting der ute, uten at det nedsettes en kommisjon, en arbeidsgruppe som skal utrede eller et utvalg som skal sette seg nærmere inn i saker og ting?

Det var da tanken – atter en gang – slo ned som lyn fra klar himmel: potetløp.

Potetløp?

Nettopp. Potetløpet har klare regler og retningslinjer rundt hva som er juks, fanteri, rettskaffenhet og nobelt. Dette i en verden der VAR er innført i fotballen for å kommer regelbrudd til livs.

Potetløpet – slik rævkrok ble brukt til å gjøre opp saker på lokalet i riktig gamle dager – kan være veien å gå når avgjørelser skal tas på nobelt vis.

Jeg ser for meg ordfører Eyvind J. Schumacher og Ståle Lien Hansen i et nøye oppmålt potetløp i kommunestyresalen når en sak – for eksempel høyder i et boligprosjekt – skal avgjøres? Eller kanskje ikke…

Potetløpet er i hvert fall en undervurdert øvelse, og det var ikke lite spenning og glede forbundet med opptrappingen til 17. mai i barneårene.

Det var potetløp overalt, og det minner oss om den teksten vi skrev her i Jessheimpuls for noen år siden:

Stilløpere og røvere

Skuffelsen over å se poteten trille av skjeen og ned på bakken var like sterkt hvert år. Og livet sjøl er jo egentlig som et potetløp når man tenker etter.

De fleste av oss husker nok følelsen av å stå på startstreken med hvite knoker og ei skje som sto i fare for å bli bøyd av jerngrepet. I skjeen lå en potet som alltid var hakket for stor til at den lå godt og stødig i den nevnte skjeen.

Jerngrepet førte som regel til skjelvinger og krampetendenser flere minutter før starten gikk.

Jerngrepet førte til krampe før start

Og da startskuddet endelig gikk, så var det å buksere lasten i den banen man hadde fått tildelt. Den var sjelden streket opp med vater eller linjal, for å si det slik.

Det er ting som tyder på at 17. mai-komiteen på 70-tallet hadde med en liten klunk på innerlomma da merkingen ble foretatt. Sikkert vel fortjent.

Bildene i denne teksten forteller i hvert fall den historien. Man kunne jo arrangert kretsmesterskap i storslalåm med den merkingen der.

Merking med lommelerke?

TANKER ET ANNET STED: En stor ære å være en del av dem som håndterte fanen, men tankene var nok allerede et annet sted. Det var potetløp i vente.

Poetetløp handlet vel så mye om verdighet som om det å gå for seier. Det er i hvert fall det jeg tenker i voksen alder.

Seieren glapp jo hvert år, så vi søker trøst i verdighetens idealer.

Selvfølgelig ønsket vi alle å vinne potetløpet. Men det var nesten umulig å vinne tvekampen mot dem som la en aldri så liten tommeltott oppå poteten der de sprintet av gårde i den svingete banen. De aller fleste trippet i mål et godt stykke etter vinneren som sto der – med grus på tommelen – og ble bejublet.

Tommeltott på poteten

Kjenner vi en vinner som ikke brukte totten som doping underveis i konkurransen? Neppe.

Nei, potetløpet har egentlig alltid vært en stiløvelse, noe den unge poden i bildet under er et klassisk eksempel på.

Jeg tror vedkommende har trent i forkant av nasjonaldagen, og jeg tror faktisk han har fulgt med på værmeldingen for å stille mest mulig forberedt til potetløpet.

Potetløp burde hatt stilkarakterer

Han har på seg caps fordi det muligens var meldt lav sol på oppløpet, og så går han – ser det ut til – med myke og målbevisste skritt mot mållinjen.

Det ser ut til at han har valgt fottøy med myke såler for å ta unna eventuelle støt og ujevnheter i terrenget.

Og – det beste med denne stilløperen – vi ser armføringen bærer preg av fair play og en bevissthet rundt det å la tommeltotten forbli ubenyttet.

Rett og slett en liten herremann som gjennomfører med verdighet. Det bør ha vanket stående applaus.

Verdighet og applaus

Ja, det var et verdig stykke potetløp publikum var vitne til i barnehagen nede i Gardermoveien sent på 70-tallet.

Skal vi lære noe av historien, så må det være at konkurransen burde dømmes på samme måte som hoppsporten – altså med stilkarakterer som et bærende element. Innsats er en ting, men stil burde telle mer.

Så får vi heller leve med at sekkeløp egentlig var en kamp mot elementene, gravitasjon og naturkrefter.

Alltid våte striesekker

Det var alltid viktig – og streng beskjed hjemmefra om å holde 17.mai-stasen ren. Det var nesten umulig i forbindelse med sekkeløp på 17. mai.

STYRKELØFT: Sekkeløp var rett og slett ikke noe annet enn en styrkeøvelse og test av viljestyrke. Hvorfor var striesekkene alltid klissvåte?

Striesekkene var alltid bløte etter å ha ligget ute natten over. Og de veide sine drøye 30 kilo, noe små jenter og gutter hadde sin fulle hyre med i det hele tatt å løfte for å komme seg opp i den søkkvåte sekken

Sekkeløp var kraftsport

Ære være Mesternes mester og de øvelsene i det konseptet. I denne teksten hylles de tapre småtasser som stilte til start i sekkeløp hver 17. mai.

Hva har så dette med selve livet å gjøre?

Egentlig ingenting, annet enn at livet også handler om å gjennomføre med stil og verdighet; det tidvis ujevnt terreng, og titt og ofte tunge løft.

Da spankulerer vi heller et stykke bak

Det er antagelig nok av dem som bruker tommelen underveis i livets potetløp. Dem om det. De får heller gå med møkk på totten.

La oss aldri bli en av dem.

Da får vi heller tåle å spankulere i mål et stykke bak vinneren.

Hver gang.

God helg.