Pulsklokker og andre vårtegn

HELGEPULS

Det er ikke bare gåsunger som springer ut for tiden. Langs fortau og gangstier over hele Jessheim – ser vi dem: bare lår og bare isser som bedriver folkehelse i form av mosjon. Og da er det klart at tanken om idrettsmerket melder seg igjen.

Sola varmer. Stier og fortau er bare igjen, og gressbanen på folkehøgskolen er i ferd med å tørke opp etter en vinter i dvale. Vårtegnene er mange, men dette er kanskje ett av de sikreste. Når kroppen skal ut av vinterdvalen, skjer det med raske skritt og pulsklokka tent som ei lita fyrlykt på håndleddet.

Jeg har skrevet om dette før. Flere ganger, faktisk. Men tanken melder seg alltid på denne tiden av året – nærmest automatisk, som pollen og støle legger.

Idrettsmerket dukker opp i bevisstheten, stille, men insisterende:

Er dette året jeg skal gi det et forsøk? Kanskje i all stillhet oppe på gressbanen ved folkehøgskolen, med joggesko og stoppeklokke, og kanskje en fluktplan i bakhånd?

Det store bildet

Og samtidig: Kan idrettsmerket ha en plass i det større bildet – i arbeidet med folkehelse i Ullensaker? Noe som forener det uformelle og det nødvendige, det individuelle og det sosiale?

Det er verdt å tenke på.

Og kanskje verdt å gjøre noe med.

80-TALLET: Løperne hadde sin stil på 80-tallet. Her ser vi både Magnum (Tom Selleck) og Chuck Norris under UKI-karusellen. Stuntmannen til Basil Fawlty ser også ut til å ha deltatt i UKI-karusellen. Her på tredjeplass i sitt heat. Alle løpefoto: Arne Lybæk.

Pulsklokker er blitt så vanlige at de havnet på selveste Dagsnytt 18 denne uka. Der diskuterte man hvor nøyaktig klokka egentlig måler pulsen når den sitter på armen. Vi som løper uten klokke, bruker en annen form for pulsmåling: andpusten – hiver etter pusten – blodsmak – og harehjerte.

Det er ingen klokke som slår den skalaen på ærlighet.

Idrettsmerket

Og midt i denne vårlige oppvåkningen, kommer det snikende: snakket om idrettsmerket. Det er ikke bare et merke. Det er en tradisjon, en test – og kanskje en liten påminnelse om at det fortsatt bor både spenst og vilje i denne kroppen. For noen er det årets høydepunkt. For andre: et vennlig spark bak.

VÅRTEGN: Egil Nyhus tegnet klassiske vårtegn tilbake i 2011 allerede. 

Idrettsmerket så dagens lys i 1915, da Norges Idrettsforbund ville få folk til å bruke kroppen – ikke bare i konkurranser, men i hverdagen. Ideen var like enkel som genial: Lag noen fysiske krav tilpasset alder og kjønn, og gi folk et merke dersom de klarer det. Og ikke minst – en følelse av mestring og motivasjon til å prøve igjen neste år.

For det handler ikke om å vinne. Det handler om å delta – og kanskje til og med bli litt støl med stil.

Middelalderkrav

For eksempel: Er du en mann på 56 år og nysgjerrig på hva som kreves, så ser det slik ut:

Styrke: 10 push-ups eller 20 sit-ups – eller kanskje 10 reps med 22,5 kg i benkpress.
Spenst: 1,80 meter i stående lengde.
Hurtighet: 60 meter på maks 10,5 sekunder.
Utholdenhet: 3000 meter løp på maks 15:40 – eller 20 km sykkel på maks 62 minutter.

Du velger én øvelse fra hver kategori, og voilà – idrettsmerket kan bli ditt. Høres overkommelig ut? Det er faktisk ment å være det.

Lav terskel, høy mestring. Sånt liker vi.

Arne Moen

Fra balkongen i mitt krypinn vest på Jessheim begynner tankene å vandre. Jeg sitter omtrent akkurat der vanngraven var plassert på gamle Jessheim stadion, og når jeg ser ned til venstre så mener jeg fortsatt å kunne se konturene av nedslagsfeltet der de fleste av innleggene til høyreving Arne Moen havnet.

Og det slår meg – den gangen var fotball noe vi gjorde. I dag er det noe vi snakker om. Nå er fotball synonymt med strekk ett eller annet sted på kroppen. Overlap og veggspill er kun for minner å regne, og gleden over å herje langs kanten har blitt byttet ut med gleden over å ha helsa i behold etter fem mot fem i ballbingen.

Vi er fortsatt engasjerte, bevares – men nå er vi kun verdensmestere på tribuneplass.

Knut Erik Stanger

Og apropos hva kroppen fortsatt får til: I voksen alder registrerer jeg med glede – og en god porsjon forbløffelse – at Knut Erik Stanger nylig vant NM i Super-G for seniorer. Ikke bare det: To andre representanter fra Ullensaker Skiklubb gjorde det også skarpt i bakken. Simen Englund tok NM-gull i både slalåm og storslalåm, og Henning Olafsen fikk en sterk sjetteplass i slalåm.

Det er rett og slett imponerende hva folk fra flate Jessheim får til i bratte bakker.

Vanngraven

Og apropos vanngraven, så var 3.000 meter hinder i UKI-karusellen en virkelig prøvelse. Den er tidligere beskrevet slik:

“Husk badebukse”, sto det i programmet. Ikke alle syntes det var like morsomt. Og skuldrene ble ikke lavere av at publikum gjerne tok med seg campingstol og satte seg til ved vanngraven hele kvelden.

Jeg lurer på om noen hadde med seg popkorn også. Det luktet av kaffe, bløt lugg og snev av redsel ved vanngraven.

Og var det ikke et snev av urin i luften? Det kan ha vært fra urinalet inne på Idrettens hus. Den lukten er legendarisk. Men det er en annen historie.

SHOWTIME: Vanngraven var et yndet utfartssted for publikum under UKI-karuselle. Særlig 3.000 meter hinder var til forlystelse for publikum. 

Livets rapport

I dag er det kanskje færre hinderløp og flere pulsklokker. Faktisk solgte Komplett.no hele 150 000 pulsklokker i 2024 – 15 000 flere enn året før. Det sier noe om hvor ivrige vi har blitt på å måle, telle, analysere og optimalisere. Pulsen er blitt hvermannsens KPI – eller nøkkelindikator for prestasjon, som det så fint heter.

En slags personlig rapport på hvordan du ligger an i livet, levert rett på håndleddet.

Men kanskje vi skal bruke den iveren til noe mer sosialt? Hva med at friidrettsgruppa i Ull/Kisa inviterer til Idrettsmerkets dag på stadion? En lavterskel happening med latter, litt alvor, og folk som teller sit-ups med stoppeklokke i den ene hånda og kaffekopp i den andre.

Ikke for å sette rekorder – men for å bevise at kroppen fortsatt kan, og at fellesskap fortsatt funker.

Idrettsmerkets dag?

Og hvorfor ikke tenke litt større? Mange seniorer i Ullensaker er allerede aktive på treningssenter eller i grupper som “Aktiv i 100”. Hva med å samle en gjeng til “Trening med merket” – faste økter med mål om å klare kravene til idrettsmerket sammen?

Det er aldri for sent å kjenne at kroppen fortsatt vil – selv om den noen ganger må overtales med både humor og ibux.

For idrettsmerket er egentlig et lite symbol på noe stort. Det handler ikke bare om kropp og form, men om fellesskap, mestring og å kjenne gleden av å prøve.

Mens vi kjenner at det murrer litt bak på låret bare ved tanken.

God helg.