Syltevik ber oss puste med maven

Kåre Syltevik (98) savner daglig trening på Spenst. Og det var på mange måter lettere å forholde seg til krigen enn til det som stryker over landet vårt nå.

Syltevik holder seg stort sett innendørs i disse dager, kun avbrutt av korte visitter på butikken samt gåturer for å klarne hodet – et hode som for øvrig er klarere enn det de fleste av oss går rundt med i dag.

– Informasjonsjungelen forholder jeg meg ganske rolig til, sier han på telefon.

– Hvordan holder du deg oppdatert, og hva lytter du til, når det kommer til informasjon?

– Jeg ser på TV og forholder meg til det myndighetene instruerer oss om å gjøre. Vi må lytte til dem, sier han.

Motstandsmann

Kåre Syltevik er for mange kjent som tidligere rektor ved Jessheim videregående skole og som motstandsmann under andre verdenskrig. Kåre var XU-agent – altså en del av den største hemmelige norske etterretningstjenesten som ble bygd ut over hele Norge i krigsårene 1940 – 1945. Tjenesten var direkte tilknyttet Forsvarets Overkommando i London.

– Er det overhodet mulig å trekke sammenligninger til krigen og det vi opplever nå, i fare for å spørre dumt?

– Alt er veldig usikkert rundt oss nå, med dette viruset som sirkulerer og sprer seg veldig raskt. På mange måter var det mer oversiktlig og «tryggere» under krigen, i den forstand at valget sto mellom å bli med i NS eller ikke bli med. Vi kunne selv velge om vi ville bli «smittet», sier Kåre.

Ikke nervøs

 Er du nervøs i disse dager?

– Nei, jeg er ikke det. Jeg var egentlig ikke så nervøs under krigen heller, sier mannen som ledet XU sitt arbeid i Ullensaker.

I motsetning til Milorg skulle ikke XU involveres i direkte militære aksjoner, men var en virksomhet basert på sivile agenter.

Syltevik bodde på Moreppen og rapporterte om flyplassen på Gardermoen og militær aktivitet på Trandum.

Også Syltevik fikk besøk av tyskerne under en storstilt razzia i 1944, men heldigvis fant tyskerne verken kofferten med håndgranater og pistoler som var nedgravd på høyloftet, eller skrivesakene for hemmelige rapporter, med usynlig blekk og fremkallingsveske, som var gjemt på utedoen og under vanningskrybben for hestene.

– Kongen sa det godt

– Hvordan får du dagene til å gå nå, Kåre?

– Daglig gymnastikk må til også her hjemme. Jeg er vanligvis på Spenst fem dager i uken, men nå må jeg trene hjemme. Jeg har det jeg trenger her, og så må vi alle utvise sunn fornuft, sier Syltevik.

– Jeg ser for meg at yngre folk kan bli utålmodige og rastløse; vi som er eldre vet hvordan man tar det rolig og er tålmodig. Og vi må ta det rolig, for jeg tror dette kan bli langvarig.

– Vi har et godt helsevesen her i Norge, og jeg synes Kong Harald sa det beundringsverdig godt i sin tale til folket forleden, sier Syltevik.

Det Kongen sa

Og dette var det Kong Harald sa, for den som ikke fikk det med seg:

Kjære alle sammen,

Vi befinner oss i en situasjon som både er uvirkelig, fremmed og skremmende for oss alle. Vi kjenner hverken igjen hverdagen vår eller verden rundt oss. Og fremdeles står vi bare ved begynnelsen av noe vi ikke fullt ut kjenner konsekvensene av.

Uvissheten gjør oss sårbare.

Alvoret gjør oss engstelige.

Den nye hverdagen kan gi oss en følelse av avmakt.

Norge er rammet sammen med hele resten av verden.

Nå er vår aller viktigste oppgave å forsøke å bremse den dramatiske utviklingen – ved å følge de pålegg som myndighetene gir.

Vi kan være takknemlige for at vi har politiske ledere og fagmyndigheter med mot og kunnskap til å møte situasjonen med ærlighet og realisme.

Norge er kjent som et tillitssamfunn. Nå er det et særskilt behov for å vise hverandre tillit.

Både til at hver og en tar ansvar for å hindre spredning av smitte. Og til at landets myndigheter tar gode og kloke beslutninger. 

Mine tanker og bønner er hos dere alle nå.

Hos dere som er syke og hos dere som er pårørende.

Hos helsepersonell over hele landet som står på dag og natt. Hos dere som opplever økonomiske tap og frykt for fremtiden.

Hos alle dere som ivaretar viktige samfunnsfunksjoner så landet vårt kan fungere.

Hos alle barna – som kanskje er spesielt engstelige nå – og som vi må ta ekstra godt vare på.

Og hos dere som føler på ensomheten fordi våre små og store fellesskap er midlertidig tatt fra oss.

Til slutt vil jeg minne om at alle trenger litt ekstra vennlighet i denne tiden. Sammen står vi i dette.

Og sammen skal vi klare å komme gjennom det som ligger foran oss.