Ingrid tar steget inn i barokken

HELGEPULS/KOMMENTAR

Hvis folk på Jessheim hadde utvist samme engasjement og innlevelse som MGP-fansen, så ville byen vår vært hovedstad om ikke lenge.

I dag står Ingrid Berg Mehus på scenen i Oslo spektrum for å kappes om en finale i den internasjonale –  og politisk omstridte – MGP-finalen i Tel Aviv i Israel i mai.

Musikeren fra Jessheim vet helt sikkert hva hun går til, for hun er garantert briefet av rikskringkastingens folk, sin gamle venn og MGP-vinner Alexander Rybak samt at hun allerede fikk en liten smak av hysteriet den dagen de norske artistene ble presentert. For omgivelsene som følger med på dette er dette blodig alvor. Det er inn i boblen med hud og hår.

Godt, da, at Ingrid Berg Mehus er seg selv og ikke et «rigget produkt» for anledningen. Hun klarer seg garantert helt fint i finalen, både i kveld og i en eventuell internasjonal finale.

Du går inn i en trykkoker

For du går inn i en trykkoker og boble der absolutt ingenting annet enn Eurovision betyr noe. Kim og Donald kunne hatt møte i nabobygningen uten at noen i MGP-sekten (det er litt sekt over de innbitte Eurovision-tilhengerne, no offense) løftet på så mye som et øyebryn eller boa av den grunn.

Kun hvis de to politiske topplederne hadde annonsert at de kom til å gå på scenen som et slags kjernefysisk Baccara eller Brotherhood of Man (vinnere i 1976) ville boblen ha slått sprekker og nyheten spredd seg som en rakett.

Monty Python

Som skrivende fant har jeg vært tett på MGP-sirkuset et par-tre ganger; to norske finaler, og den internasjonale finalen i Düsseldorf i 2011. En besynderlig og surrealistisk opplevelse å oppleve på nært hold, og man tror tidvis man er med på skjult kamera eller en Monty Python-sketsj.

Fotograf Roar og jeg skjønte lite eller ingenting av rytme, støy, program for dagen eller hvor man skulle møte opp. Og – ikke minst – hva vitsen var med å møte opp på det og det pressetreffet. Vi tok det som feltstudier og en slags safari i et reservat vi aldri tidligere hadde besøkt.

Forest Gump

Aftenpostens Arve Henriksen er rutinert soldat i geriljakrigen kalt Eurovision, og to noviser fra flatlandet på Romerike fikk mange gode råd fra ringreven fra Frogner på samme romeriksslette.

Grønstad og jeg tok i mot råd på samme måte som Forest Gump og kompisen Bubba fikk veiledning av Lieutenant Dan i filmen «Forest Gump», og vi erfarte etter hvert at MGP-jungelen i Düsseldorf ikke var så ugjennomtrengelig som den var i starten.

Et steg inn i barokken

Den som er fascinerende med å observere det som skjer i matfatet kalt Eurovision, er en erkjennelse av å ta steget inn i barokken – altså den tidsepoken og kunstformen som beskrives som pompøs og verdsatte dramatikk og pomp og prakt. Og er det noe Eurovision-universet har i fullt monn, så er det de bestanddelene.

Men er det ikke sånn da, at det er viktig å engasjere seg i noe istedenfor å velge pizza og Derrick?

Filosof Søren Kierkegaard sier følgende:

«I det estetiske stadiet velger du bevisst, for å unngå kjedsomhet, å følge dine egne sinnsstemninger og lyster. Du lever i øyeblikket. Til slutt ender det med mislykkethet og fortvilelse, fordi man føler det ikke har noen mening og du sitter igjen med en tomhetsfølelse.»

Du lever i øyeblikket

Ikke vet vi om det er det MGP-fansen gjør etter endt dyst i Israel i mai, men for Ingrid Berg Mehus blir dette helt sikkert en opptur, uansett utfall i kveldens norske finale i Oslo spektrum.

Ingrid er spillesugen, hun stiller med egenkomponert sang (som ikke er skrevet med tanke på kveldens evenement) og hun har allerede en god porsjon rutine som musiker og artist.

Ingrid opererer i pop-segmentet, så kveldens finale blir et flott utstillingsvindu for henne. Hun står godt på egne bein, og da spiller det ingen rolle at det er et ellevilt sirkus hun tar steget inn i.

Så får vi se om hun blir omfavnet av vår tids dyrkere av barokken. Det skulle ikke forundre meg.

Lykke til, Ingrid.

Og god helg ønskes, med litt fred på kjøpet…