Tidevannets tåkefyrste

HELGEPULS/KOMMENTAR

En ny erfaring resulterte i et nytt ordtak: det er med tauet i propellen at du sitter i ro. En form for lykke det også.

Det blåste fra øst den dagen, og strømmen er opp mot sju knop der sundet det smalner rett ved Svindesundbrua.

Livet på sjøen er ikke lenger å skli grasiøst inn til ei brygge i smult farvann for en innlandsseiler fra Jessheim.

La deg drive inn

Opp mot vinden, grip tak i tampen som ligger på bøya, hold så sakte fart opp mot vinden og la deg så drive inn mot brygga…

Det var beskjeden fra bryggas eier Jørgen, en rutinert fyr som har vært i båt i disse farvann i 50 år.

Han fikk det til å høres såre enkelt ut der vi noen dager i forveien sto og snakket det som skulle utføres i praksis.

Debut med knute på tauet

Debuten endte med knute på tauet, en skipper med båtshake som så ut som han var med i NM i drilling og – for å være ærlig – ganske hektisk stemning der ved roret.

Det ble ikke bedre av for liten fart opp mot vinden, noe som resulterte i at skuta dreide av og havnet farlig nær en relativt dyr sportsbåt på gjesteplassen like ved vår; NM-mesteren i drilling med båtshake fikk det travelt med å gå klar av den blanke og nypolerte sportsbåten. Det var ikke nok å sette sjøbein. Ei heller sette seg ned.

Punktum ble satt med tauet i propellen

Og et særdeles lite verdig punktum ble satt da motoren stoppet fordi tauet havnet i propellen.

Stillhet kan være øredøvende. Det var den da også, helt til latteren til bryggas eier runget som en tåkelur ut over de syv hav.

Latteren runget som en tåkelur

Jeg var en gang på et motivasjonskurs med Frank Beck, en foredragsholder som setter ting og hendelser i perspektiv.

Hans mantra var at man alltid skal si «det er godt det hendte meg». Men der jeg lå og plasket i indre havn i Sponvika, fant jeg ikke et eneste godt argument for at det var godt at dette hendte meg.

Godt det hendte meg…

Men – i ettertid og  i et forsøk på å sette det hele i et klokt perspektiv (noe som egentlig bare er tåpelig) – så har jeg tenkt at det faktisk kunne vært verre måter å tilbringe dagen på.

Jeg kunne jo ha ligget på en strand i Dubai eller noe annet som ikke er spesielt spennende eller givende. Da er det bedre å ligge litt feil i malstrømmen på ei skute som der og da levde sitt eget liv.

For det er faktisk spennende å skulle tilegne seg ny kunnskap i nye farvann. Og om det ikke var total lykke å kave som den landkrabben man vitterlig er, så er det i hvert fall noe eksotisk med det å sitte i ei gammal skute fra 1978 og høre vind fra øst og latteren fra brygga mens man febrilsk jobber med å få hunden på land og tauet ut av propellen.

Men gulroten er holmer og skjær der ute i det ville.

Plutselig dukker det vesle diktet som hang på gjestetoalettet i barndomshjemmet opp fra et sted langt bak i bevisstheten.

Stillfarne linjer fordelt på fire små vers fanger oss hver gang vi leser dem. Jan Magnus Bruheim har skrevet diktet «Den anname». Kjenner du deg igjen?