Tidsmaskinen Aagren

ANMELDELSE

Ronny Aagren og hans musikanter hensatte et voksent publikum tilbake til bluesens storhetstid på Gartneriet på Jessheim da han spilte vegg i vegg fredag kveld.

Tankene går tilbake til blueslandsbyen Jessheim på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 1990-tallet ved inngangen til Jessheimdagene 2019. Ikke bare er bluesnestor Frode Larsen tildelt Jessheimprisen for den innsatsen han har gjort for musikkmiljøet generelt og bluesmiljøet spesielt, men så går Ronny Aagren på scenen og gir oss en påminnelse om hvor heftige søndagene på Jessheim var i bluesens tegn.

For vi er mange på Jessheim som bestilte den obligatoriske løksuppa på Gartneriet (dagens Friday’s) for å kunne kjøpe skummende øl mens vi hørte på den ene amerikanske – og norske – bluesartisten etter den andre i årevis.

Vi opplevde en pur ung Vidar Busk som spilte på en måte de fleste av oss aldri hadde opplevd tidligere. Den unge bluesmannen fra Telemark turnerte i USA før han ble myndig, og Frode Larsen presenterte ham for et bluessultent Jessheim som omfavnet ham med åpne armer.

Ronny Aagren satt helt sikkert i publikum da de amerikanske og norske artistene gjestet Jessheim fordi Frode fikk dem hit via sine kontakter og bekjentskaper. Og vi må ha lov til å si at den i dag stilsikre Aagren har brukt tiden godt siden den gang. Vi vet at Ronny begynte å spille gitar som ung gutt, men vi som ikke har sett ham så mange ganger tidligere lar oss fascinere av framtoningen hans og måten han trakter gitaren på.

Aagren er etter hvert blitt som en gammel årgangsvin vi ikke er helt sikre på om har surnet, bare for å oppdage at han blir bedre for hver gang vi fyller opp bluesglasset.

Og han ser barsk ut der han står; en sjørøveraktig figur som lett kunne glidd inn i persongalleriet i filmene «The Pirates Of The Caribbean». Legg til en bassist som ser ut som en utkaster, en pianist som er kliss lik country-ikonet Kris Kristofferson og en trommis som kunne gått inn i en visegruppe, så har vi en konstellasjon som funker like godt som musikken de presenterer.

Og publikum tar imot både soloer, riff, egne sanger og coverlåter som er vridd inn i det stilsikre men litt møkkete lydbildet til Aagren. Det var trampeklapp fra de kom ut fra backstage til de gikk tilbake til backstage.

For oss som husker så langt tilbake som 80-tallet var fredag kveld både et bevis på at blues funker som tusan når det gjøres så tøft som Ronny og kompani framfører det, men det var også en påminnelse om at vi en gang var en skikkelig blues-landsby.

Det er ikke minst Ronny Aagren en påminnelse om. Uten at det føles stølt eller feil på noen som helst måte.

Takk for den blå timen, Ronny.

Øyvind Mo Larsen