Turlaget og sangen vi nesten glemte

HELGEPULS/KOMMENTAR

Denne uka feiret Ullensaker Turlag at de har eksistert i 10 år som et naturens kraftkammer i lokalmiljøet. Jessheimpuls fikk æren av å si noe ord under markeringen på Herredshuset. Dette er en variant av det vi sa.

Da jeg ble spurt om å si noen ord i anledning 10-årsjubileet til Ullensaker Turlag, svarte jeg først at jeg egentlig ikke hadde så mye å melde. Jeg har riktignok skrevet om turlaget en drøy håndfull ganger gjennom årene, men hva kan jeg si som dere ikke vet selv?

Men så ble jeg sittende og tenke. Ikke bare på hva jeg kunne si – men på hvorfor det er viktig å si noe. Og hva det er som faktisk ligger under alt dette vi driver med her oppe på Ullensaker-prærien.

Hvor skal vi?

Hvem var vi, hvem er vi og hvor skal vi?

Jeg vokste opp i Karibakken, i et Jessheim som var ganske annerledes enn det vi ser i dag. Nedenfor huset vårt lå et lite dalføre. Der gikk hjort, hare, grevling og rev. Faren min, som var biologilærer på Allergot, tok med elevene ned dit for å vise dem naturen i praksis.

Vi hadde en liten skog i tilknytning til boligfeltet – den står der fortsatt – og vi hadde lysløype og skogkledde strekninger som tok oss hele veien ned mot jordene ved Kløfta.

Det var hjemme

Vi lagde skisporene våre selv. Vi visste hvem som bodde hvor. Det var ikke spektakulært, men det var ekte. Og det var hjemme.

Jessheim har vokst. Visuelt er det en annen by. For noen er det til glede, for andre til sorg. Men for veldig mange er det knapt noe de registrerer – fordi de aldri så hvordan det var.

Den eldste sangen

Og det var da jeg kom til å tenke på en tekst en amerikansk venn av meg – professor i mytologi og engelsk – skrev for mange år siden. Et slags langdikt som heter «The Oldest Song»

For å lese langdiktet i sin helhet: TRYKK HER

Teksten beskriver en tid da barn intuitivt forsto og levde i takt med naturens språk – der alt hadde sin egen sang. Elver, trær, fugler. Barna trengte ingen eksperter, for de visste hva lydene betydde. Men så bygde vi byer. Vi ble spesialister. Vi laget systemer, båser, lover og stillingsbeskrivelser.

Og i alt dette mistet vi noe. Vi sluttet å lytte. Vi glemte sangen.

Eller – kanskje vi ikke glemte den.

Kanskje den bare ble overdøvet.

Turlagets sang

Og det er her Ullensaker Turlag kommer inn. For det dere gjør, handler om langt mer enn tur og trim. Det handler om å holde sangen levende.

Dere minner oss på at naturen fortsatt snakker – og at vi fortsatt kan forstå. At vi fortsatt har evnen til å kjenne på ro, fellesskap og tilhørighet, midt i et samfunn som ellers kan være hektisk og fragmentert.

At vi fortsatt finner den skogen som er igjen i nærområdet.

Dere har blant annet merket 140 kilometer med stier i løpet av de siste 10 årene. Takk for det.

Turlaget gjør en viktig jobb – for å:

Bevare kontakten med naturen, gjennom å gjøre stier tilgjengelige og brukbare.
Motvirke fremmedgjøring ved å skape møteplasser på tvers av alder, bakgrunn og språk.
Bygge identitet og tilhørighet ved å gi både gamle og nye Jessheimboere eierskap til stedet.
Forebygge passivitet ved å gi folk mulighet til å delta – fysisk, sosialt og mentalt.

Lett å undervurdre

Det er ikke småtteri. Og det er lett å undervurdere verdien av det – helt til man ser hva det betyr for en som får være med. En som kanskje ikke hadde kjent noen, eller visst hvor han eller hun hørte til. Men som finner sitt sted – på en sti, ved et bål, i en samtale med noen som kjenner navnet på en blomst.

Så, kanskje er det sånn at når noen går gjennom skogen og plutselig kjenner en indre ro, eller hører et barn spørre hva det er som rasler i løvtrær og grantrær – da er det den gamle sangen som rører på seg igjen.

Og det er derfor vi synger. Ikke med noter og stavelser nødvendigvis. Men med føtter i marka, pust i lufta og et hjerte som husker hvordan det skal lytte.

Takk for jobben dere gjør. Gratulerer med jubileet – og med en T som står for mer enn tur.