Ullensaker er blitt fattigere

Ved oppnådd pensjonsalder, når mange av oss føler at vi har gjort nok for samfunnet, sto Berit på, kanskje enda mer iherdig enn før. Hun hadde et stort interessefelt og sparte seg aldri.

Ingen sak var for liten og ingen for stor.

Det var inspirerende å være i nærheten av Berit, på møter og ellers. Hun var svært kunnskapsrik, og hun hadde evnen til å dele sin kunnskap med andre. Det er dette demokratiet, et samfunn styrt av og for folket, dreier seg om: Samtaler, dialog, engasjement, idérikdom og åpenhet; med en grunnfestet respekt også for andre tanker enn sine egne.

Slik bygges fellesskap – slik bygges gode lokalsamfunn.

Berit gjorde ikke forskjell på folk. Hun kunne for eksempel irettesette den til enhver tid fungerende ordfører når hun synes tiltak ikke ble gjort fort nok. Men hun og mannen Trond tok også til seg Fitsum – en ung flyktning fra Eritrea – nærmest som et medlem av familien.

Når det kom en offentlig utredning om kultur, skole og samfunnsplanlegging – enten det var generalplan eller kulturplan for Ullensaker eller en nasjonal skolereform – skrev hun straks forslag til en høringsinnstilling som hun fikk grundig behandlet i ulike foreninger og kommunale etater.

Et saksområde som sto Berit særlig nært, var den såkalte immaterielle arven fra tidligere generasjoner: Det kunne være snakk om ord og uttrykk, stedsnavn og museumsutstillinger. Hun forsto at den immaterielle arven gir identitet og rotfeste – ikke minst for de mange som flytter til vår kommune.

ENGASJERT: Berit Nafstad Lyftingsmo var engasjert som lærer, som lokalpolitiker for Venstre, som skoledirektør i Akershus fylkeskommune, hun kjempet for kvinnesak og hun var engasjert i kulturlivet helt til det siste. Her er hun avbildet med politiker Anne Lise Dørum i 1989. Dørum var også engasjert i kvinnesaken. Foto: John Granly

Hennes arbeidskraft var legendarisk. Hun kunne på samme dag besøke venner, gå på opptil flere møter i kommunen og foreninger, og likevel ha overskudd til omsorg for familien. Og dette vedvarte til like før hun gikk bort, trass i at hun da var sterkt plaget av sjukdom.

Fem dager før hun døde var hun vertskap for den årlige rakfiskfesten på Nafstad for styremedlemmer i Foreningen Norden Ullensaker med ”feller”, der hun som vanlig ga oss inspirerende refleksjoner og delte ut arbeidsoppgaver for tida framover.

Det var nok de av oss som fikk et snev av dårlig samvittighet når vi sammenliknet oss selv med hennes vitalitet og arbeidsevne.

Berit var svært familie- og vennekjær, og hun fikk oppleve at hennes første oldebarn ble født i det nye året.

Berit var et medisinsk mirakel. Objektivt sett hadde hun en sjukdom som skulle tilsi at hun skulle være konstant sengeliggende den siste tida. Men slik var ikke Berit. Hun levde for noe som var større enn seg selv. Hun hadde klippetro på det gode i mennesket når folk hadde det godt med seg selv og andre – og at det derfor var viktig etter beste evne å skape et samfunn som folk kunne trives i.

Hun visste at mennesket ikke bare skal ha noe å leve av, men også noe å leve for.

Foreningen Norden Ullensaker hadde i mange år nytte av Berit Nafstad Lyftingsmos arbeidskraft, idérikdom, kunnskap og ikke minst klokskap og visdom som hun hadde tilegnet seg gjennom et langt liv. H

un var overbevist om at de nordiske land, med til sammen 27 millioner mennesker, delte verdier som verden av i dag trenger: Gjensidig tillit til hverandre og solidaritet med de svake i samfunnet. Det er Nordens arv til verden, mente hun.

Kanskje den beste måten å hedre Berits minne på er at vi etter beste evne tar opp stafettpinnen etter henne – i kamp for rettferdighet og likeverd mellom mennesker, at vi er aktive og ”byr åt” der vi kan – til beste for samfunnet og dermed også for oss selv.

Foreningen Norden Ullensaker