Vår egen Brooklyn Bridge

HELGEPULS/KOMMENTAR

Vår egen Brooklyn Bridge står rusten og vakker som et bindeledd mellom da og nå. Den er et tids- og kulturminne for en liten håndfull av oss. 

I sommer markerte Jessheim 10 år som by. Da ble det blant annet avduket gatekunst i Storgata vår. En flott markering, og et nytt tilskudd til et mer fargerikt gatebilde i vår lille by.

SAMARBEID: Steinar Caspari og Egil Nyhus samarbeidet om gatekunst i Storgata. Verket ble avduket i juni i år, i anledning byens 10-årsjubileum.

Men det har vært gatekunst – la oss kalle strekene for det i dag – på Jessheim siden 1979. Og i 2019 skrev vi følgende tekst som en hyllest fordi det var 40 år siden vi fikk storby-vibrasjoner i form av gatekunst.

Det er selvsagt helt tilfeldig at den nye gatekunsten i undergangen i Jessheim sentrum kommer på plass akkurat 40 år etter at den forrige veggen med gatekunst så dagens lys på den andre siden av Jessheim.

Den nye gatekunsten i sentrum er allerede blitt et yndet sted for dem som går tur i byen, og Ullensaker kommune skal ha all mulig ros for det urbanistiske initiativet som til de grader setter farge på sentrum!

Noen få av oss elsker brua

Og vi forstår at det ikke er folkevandring til den andre kunstveggen på Jessheim, for den er det bare en bitteliten håndfull av oss som har et nært – jeg er nesten fristet til å si inderlig – forhold til.

Ikke er det mye gatekunst å skryte av heller, men den rustne lille brua med sine skriblerier og bandnavn er et avtrykk fra 40 år tilbake. Det er faktisk så lenge siden de første bokstavene så dagens lys på brua.

Og disse bokstavene fra 1979 til 1981 skinner gjennom rustlaget den dag i dag: Ultravox, Bow Wow Wow, Soft Cell, Depeche Mode, New Order, New Children og Visage lar seg ikke viskes vekk av tiden.

Noe storbyaktig

Det har alltid vært noe tøft og storbyaktig over røffheten til vår egen Brooklyn Bridge, og den vesle overgangen har alltid båret i seg et slags håp om noe stort og spennende på den andre siden.

For brua var en fysisk grense for mange av oss som vokste opp i Karibakken, Karisvingen og Tungen. Det var til brua vi fikk lov til å sykle.

Til brua, men ikke lenger

Men vi fikk ikke lov til å sykle over og bort på Jessheim før vi var i stand til å sykle uten støttehjul. Husker fortsatt følelsen av lengsel og skuffelse, da vi som var for unge så storebror Ole og de andre sykle videre mot det forjettede land.

Mens vi måtte stå igjen og i beste fall håpe på en smak fra de hvite kremmerhusene av hvitt papir fylt med godteri fra Frukten når de returnerte fra toktet sitt.

Vi sto og drømte

I dag ser vi skylinen i sentrum fra brua. På midten av 70-tallet kunne vi bare drømme og fantasere om hva som fantes der inne i sentrum.

Vi forsøkte selvsagt å tøye både grenser, strikk og antall kilometer maks. Men vi ble av en eller annen grunn alltid stoppet ved grenseovergangen på vei over brua…

Erling og jeg i tunnelen

Men selve jernbanelinja var også særdeles fristende. Der la vi mynter på skinnegangen, og vi sto klemte oss inntil veggen i «tunnelen» i det togene passerte under brua. Det var også en liten tunnel på hver side av brua som vi akkurat klarte å krabbe gjennom.

Der inne lå Erling og jeg mens toget dundret forbi, før vi gikk ut for leite etter restene av trommehinnene våre.

GRENSELAND: Hit, men ikke lenger da vi var små. Til venstre ser vi Misjonshuset. Der gikk han som kastet sparkstøttingen sin ned på godstoget på Ten Sing.

Men det var ikke vi som kastet en sparkstøtting ned på skinnene foran et godstog. Han som gjorde det holdt på å bli spiddet av meiene som ble slynget opp på brua igjen.

Hvem det var? Han gikk på Ten Sing på Misjonshuset og hadde ikke så lang vei å gå når han skulle på korøvelse eller søndagsskole. Det er alt vi kan si om den saken.

Sparkstøtting mot godstog

På samme måte som den nye gatekunsten er blitt et ganske stilig – og viktig – signal om at Jessheim by er i utvikling, så symboliserer den gamle brua noen av oss elsker også et veiskille.

Vi sto der kjente på utfartstrangen og drømmen om å komme oss steder – om det så bare var opp i Storgata, på kino på Folkets hus, på stadion for å se fotballkamp eller henge på Fakkelsenteret.

GAMLE SPOR: De gamle sporene lar seg ikke vaske bort av tiden. Det er nesten 40 år siden skribleriene i det hverdagslige kulturminnet noen av oss holder kjært. 

Et lite opprør i emning

Og så er den gamle brua en påminnelse om et gryende opprør og markeringsbehov for noen som var på vei over fra barn til ungdom i form av å skrible bandnavn på brua.

Brua vår var foresten på TV tidlig på 80-tallet. Da var programmet Zikk Zakk – med Petter Nome og Ivar Dyrhaug som programledere – på Jessheim for å lage reportasje om musikkmiljøet på Jessheim.

Brua var på TV

Jeg tror det blant annet handlet om bandet De Sjenerte. Basle og den gjengen ga ut det som diskutabelt er landets første punkkassett. Men det er en annen historie.

BROOKLYN BRIDGE: På samme måte som Brooklyn Bridge tar folk over til Manhattan, så sto vi på den lille jernbanebrua og speidet inn mot Jessheim, vårt New York. Brooklyn Bridge ble for øvrig åpnet 24. mai i 1883, på samme dag som Bob Dylan har bursdag. 

Om jeg vet hvem som sto bak skribleriene?

Vi har spekulert i det, men det er aldri blitt sagt høyt.

Og hvis vi sier det, så blir vi nok kastet over rekkverket. Igjen.

God helg.