Vi er alle på utstilling

HELGEPULS/KOMMENTAR

Jessheim by står overfor den årlige vårpussen for å skinne til 17. mai. Det bringer tankene tilbake til den første – og eneste – hundeutstillingen jeg var en del av.

Det var like fine soldager som vi opplever akkurat nå den gangen vi satte kursen mot Gjerdrum for å overvære den aller første utstillingen som lille Asti var en del av.

Vi snakker august 2019, og det ble med den ene utstillingen. Både vi og oppdretter var enige om det.

Dette skjedde:

Det er ikke alltid like lett å stå på utstilling for å bli vurdert av et publikum som har satt seg mer eller mindre godt inn i saker og prosesser som pågår.

– Vi må ha klokka på ringing 08.00, sier dama sent lørdag kveld.

Jeg har levert anmeldelse av konserten med Raga Rockers til avisa mi, og sitter og nipper til et glass rødvin fra området Asti i Piemonte.

Jeg drømmer om en lat søndag.

PREMIERING: Premier kommer i mange farger og fasetter.

Men det er en helt annen Asti jeg åpenbart foretrekker. Jeg har bare glemt (eller fortrengt) at jeg har forlovet meg. Men det er for sent å bjeffe nå…

Jeg har nemlig lovet å bli med Tove på den årlige – og viktigste – hundeustillingen i den norske Podengo-klubben. Den arrangeres i Gjerdrum. Jeg husker vagt at jeg foreslo at jeg kunne bli med.

Og søndag formiddag står jeg på en øde landevei i Gjerdrum med ett stykk Podengo ved navn Asti i et lilla hundebur et sted i Gjerdrum.

Asti har nemlig løpetid, og vi må holde henne i buret fram til hun skal bedømmes av en dommer som, når sant skal sies, ser ut som en karikatur av en bruktbilselger eller dansebandmusiker. Kanskje en krysning av de to.

Det er jeg som har – eller tar – ansvaret for oppvarmingen, og jeg velger en klassisk fotballoppvarming – lett jogg og konsentrasjon.

Asti driter – etter lukten i området å dømme som så mange andre hunder – i hele oppvarmingen. Hun vil heller snuse seg gjennom forberedelsene. Selv sluttet jeg å snuse i 2011.

Hagefesten består av bjeffing, lunken kaffe og hjemmelagde kaker vi avstår fra å kjøpe. Vi er mer opptatt av å studere det som skjer ute på plassen.
Der tripper hunder og eiere rundt for å vise fram sine håpefulles karaktertrekk. Og dommeren tasser galant rundt i manesjen og bedømmer hund etter hund.

Noen paraderer visst for mye forbena, andre krummer ryggen litt for mye og noen sliter seg og oppfører seg som en hest på rodeo. Interessant alt sammen.

Så er det vår håpefulle Miss Podengo sin tur. Det går slett ikke så verst. Hun gjør det hun skal, riktignok på sitt uskolerte vis. Men vi som står og heier på Asti og hundefører Liv er stolte som bare det vi. Vår målsetting er at hun ikke skal gjøre fra seg på paradeplassen.

Så er det hele over. Asti vinkes av for offside, Liv får et gult ark og dommen er klar:

«Jevnt bra pigment. Hode er fint, men savner litt typiske detaljer. Noe rund i skallen. Noe slurvete med ørene. Korrekt bitt. Noe rund i skallen. Normal benstilling. Bra lår. Meget vennlig temperament. Noe ukonsentrert. Ganske stabil fram og bak…». Bra det, Asti.

Hvis jeg skal på hundeutstilling en gang i framtiden, så skal jeg ta med et gult ark og bedømme dommer Arne. For vi synes vel at han også var noe slurvete med ørene og relativt ustabil både bak og framme.

Dommeren var også litt tett i skallen. For Asti var helt klart den fineste hunden på hele utstillingen. Som foresatte synes i hvert fall vi det – til tross for at hun kjørte sitt eget løp. Fra vi kom til vi dro derfra. Men det driter vi i.

Og nå er jo lille Asti på utstilling i det nydelige veggmaleriet til Egil Nyhus i Jessheim sentrum.

Det er mye gjevere.

God helg!