Byhistorie
Da «Nøtteliten» erobret Raknehaugen
HELGEPULS/KOMMENTAR
Det er varslet at Raknehaugrennet ser dagens lys igjen i mars måned. For vår venn «Nøtteliten» er ikke dette rennet forbundet med bare lutter glede, selv om det luktet pallen av prøveomgangen…
Noen av leserne til Jessheimpuls har stiftet bekjentskap med vår venn «Nøtteliten» tidligere. Vi har skrevet om hans første skoledag på Hovin skole tilbake i det herrens år 1969, og han er jo et vandrende stykke lokal folklore. Historiene om ham er nærmest for lokale sagn å regne blant hans samtidige ullsokninger.
Et lite utdrag fra teksten om første dag på skolen:
«Det var nytt for en liten gutt som plutselig befant seg på et lite kontor med buksene rundt anklene og en doktor med uttrykksløst ansikt som klemte og undersøkte “dueeggene” hans. Du er nødt til å legge deg to timer før de andre i klassen – det vil si senest 19.00 – for du er jammen meg liten og tynn, sa legen med alvorlig mine før han sendte vår mann ut på gangen…»
Du kan lese hele teksten (en av redaksjonens absolutte favoritter!) om Nøtteliten sin første dag på skolen her:
Raknehaugrennet
Men tilbake til tradisjonsrike Raknehaugrennet – en manndomsprøve for gutter og jenter helt siden første gang det ble arrangert i 1952 eller 1953.
Arvid Birkelund i Raknehaugens Venner kan nå berette at det lukter gjenoppstandelse av Raknehaugrennet senere i vinter – med både hopp og liten rundløype.
Datoen er 10. mars og det blir en klasse for 6 år og yngre og en klasse for dem mellom 7 og 10 år.
– Informasjon om påmelding og annet kommer snart, sier Birkelund til Jessheimpuls.
Birkelund beretter også at Raknehaugrennets forfedre fra oppstart tidlig på 50-tallet var trekløveret Cornelius Risto, Kåre Finskud og Einar Bjerke.
– Rennet ble arrangert første gang på Åstad før det ble flyttet til Raknehaugen. Den gang ble rennet kalt Bjørke Ski og Ball, sier Birkelund.
RAKNEHAUGRENNET: Slik så det ut under Raknehaugrennet i 1956. Dette var reneste Holmenkoll-søndagen på Jessheim. Foto: MiA – Museene i Akershus, nr 0235-302:0050, fotograf John E. Thoresen, 1956.
«Nøtteliten» i svevet
For vår venn «Nøtteliten» er Raknehaugrennet som nevnt forbundet med smaken av suksess og den dypeste emosjonelle avgrunn. Dette er hans historie om det sagnomsuste rennet som ble arrangert fram til 2008 eller så. «Nøtteliten» sin historie går tilbake til sent på 1960-tallet:
Den sylskarpe vinterdagen rant, og «Nøtteliten» smilte forventningsfullt i det han tittet ut soveromsvinduet hjemme i Sandshagan. Han formelig kvitret av glede av synet som møtte ham. Det kilte i hele den forventningsfulle kroppen med vitalitet som en liten springfjær.
Blå vinter
Han så ut på en dag med blå vinterhimmel og en sol som hang fristende som onkel Affens gule kamferdrops og sandkaker der oppe på himmelen. Det funklet som i diamanter fra snøen, og «Nøtteliten» bare visste at dette skulle bli hans dag der borte på Raknehaugen.
Verden skulle erobres og pikehjerter skulle svulme av kjærlighet etter hans bravader i skibakken.
– Sann mine ord, sa han høyt ut i rommet.
«Nøtteliten» kastet nattlua bort på sengen. Nattkjortelen han alltid sov i (superhelten fra Sandshagan ble så lett forkjølet da han var litt liten og skranten ifølge doktor Urnes) ble kastet i samme retning, og vår mann kledde på seg raskt som et lyn.
Tre par raggsokker
– Ingen tid å miste, bære eller briste, sa han. Ordtaket hadde han lært av onkel Affen Sand, bakeren som var en forkjemper for andre boller.
Ullstilongsen klødde som vanlig, og tre par raggsokker – alle parene måtte til for å fylle skiskoene han hadde arvet etter en eldre gutt borti gata – ble tredd over tottelottene i vill fart. Raggsokkene rakk over knærne, så «Nøtteliten» gikk som om begge bein var gipset ut i kjøkkenet.
Der hang allerede vadmelsbuksene over svartovnen, og havregrøten sto på kjøkkenbordet.
«Nøtteliten» sprang to runder rundt kjøkkenbordet før han tøyde lett ut og satte seg. Stolen med fire puter på var forbeholdt «Nøtteliten», som strakte hals og la haken oppå bordkanten.
Foran ham sto asjetten med havregrøt.
– Mat for store gutter, sa «Nøtteliten» og tok fire rosiner fra pakken. De lignet druer i den lille håndflaten hans.
Skarpt føre
Vinterdagen bet i de små kjakene til «Nøtteliten» da de gikk mot Raknehaugen denne morgenen.
Raknehaugrennet har til alle tider vært kvinne- og manndomsprøve. Det er ikke løgn å si at dette var vinterens begivenhet og en arena der mot, ferdigheter og kurtise virkelig kom til sin rett. For det var alltid et element av å skulle vise seg fram for det annet kjønn under Raknehaugrennet.
Modige vinterriddere marsjerte til den massive gravhaugen ved Ljøgottjernet. Haugen ruvet som et Mount Everest, Kilimanjaro eller – for å bruke et mer relevant bilde – som en Vikersund hoppbakke eller Kvitfjell utforløype.
En og annen skijeger snudde og tuslet hjemover igjen ved synet av overrenn, flagg på hoppkanten og publikum som omkranset arenaen. Vår mann «Nøtteliten» var ikke blant dem som gjorde retrett. Han marsjerte taktfast mot Raknehaugen, i litt for store beksømstøvler og litt for vide vadmelsbukser.
Suppeskål som hjelm
Mariusgenseren satt som et skudd, og i høyre hånd bar han suppeskålen som skulle brukes som hjelm. Beltet som skulle strammes under nakke og over hjelm hadde han i lomma.
«Nøtteliten» var klar til dyst der han etter hvert sto med nummer på brystet. Han hadde trukket startnummer 11, og stolt som en bitteliten hane skuet han ut over det bølgende hvite landskapet med startnummeret som et pledd (eller poncho om du vil) rundt seg. Med ett ettall på magen og ett ettall på ryggen.
Han kastet seg ut i ovarennet, men det var i tidligste laget.
– Hei du, ropte starteren og grep tak i bukseselene til den overivrige tjuvstarteren. Selene fungerte som en strikk, og halvveis ned i ovarennet ble han trukket tilbake til toppen igjen.
– Du starter når jeg sier at det er klart, sa starteren.
«Nøtteliten» svarte ikke. Han justerte bare sveisebrillene til sin far og speidet videre i mørket etter hoppkanten.
Bakkerekord
Prøveomgangen endte som nevnt innledningsvis med favorittstempel inn mot selve rennet for «Nøtteliten». Skarpt føre førte til voldsom fart inn mot hoppet, og vår mann satset alt han kunne og fikk perfekt treff på hoppkanten. Han skjøt som et prosjektil ut i svevet og følelsen av å sveve overmannet ham.
Ørnen fra Sandshagan landet på 6,5 meter, noe som var en halv meter lenger enn den argeste konkurrenten som stilte til start med nye Splitkein hoppski – det samme merket som selveste Bjørn Wirkola hoppet med.
Det ble sendt ut beskjed hjem til Sandshagan før finaleomgangen, og slekt og venner av «Nøtteliten» samlet seg i bånn av bakken og oppover i unnarennet for å heie fram sin tapre pode til det som garantert måtte ende med seier etter bravadene i prøveomgangen.
Hele slekten hadde tatt turen for å overvære serierssvev og dertilhørende hyllest fra et unisont publikum.
Nei og nei…
Men solen og vinterværet skulle ikke spille på lag med «Nøtteliten» i det skjebnesvangre tidsrommet mellom prøveomgang og finaleomgang.
Det begynte å dryppe fra trærne, og kram snø ventet de tapre skihopperne inn i finaleomgangen.
Nabogutten med Splitkein-skiene hadde vært hjemom mellom omgangene, og der hadde det vært testet ut skismøring i forskjellige blandinger.
Dette var helt fremmet for støtteapparatet til prosjektilet fra Sandshagan, så han stilte til start med nøyaktig samme utstyret som under det gnistrende føret under prøveomgangen.
– Never change a winning team, sa han til de andre som gjorde fra seg på toppen av Raknehaugen noen minutter før start.
Vokst seg stor
På toppen av Raknehaugen kunne publikum se den atletiske nabogutten få voldsom fart inn mot hoppet, og Splitkein-skiene traff moder jord på 6,5 meter for poden med nysmurte hoppski. Tangering av resultatet til «Nøtteliten», med andre ord.
Seieren var innen rekkevidde da det var start nummer 11 sin tur utfor. Han gjorde seg klar til parademarsjen og et lite seiersuglis var i ferd med å vokse seg stort og lykkelig i det vesle fjeset til «Nøtteliten».
– Jeg synes du har vokst i pausen, sa den voksne starteren på toppen av ovarennet.
Smilet stivnet, for sannelig hadde ikke «Nøtteliten» skutt i været. Det var nok ikke asjetten med grøt sin fortjeneste, men heller det faktum at væromslaget var i ferd med å feste grepet under de gamle treskiene hans.
Kladder
«Nøtteliten» kikket ned og så at han vippet fram og tilbake som en gyngehest på grunn av de svære kladdene med kram snø som hadde festet seg midt under skiene hans. Panikken tok ham.
Men iherdig innsats fra to voksne menn med tollekniver gjorde at kladdene ble borte. Lukten av seierspallen var sterk som toddyen til de voksne som omkranset arenaen. «Nøtteliten» justerte suppeskålen og beltet som holdt den hjemmesnekrede hjelmen på plass og han satte utfor som det bittelite villdyr.
Hei hvor det gikk nedover bakken – et lite stykke…
For etter hvert som hoppkanten nærmet seg så avtok farten i det nye kladder festet seg under skiene. Fred og bevares, hvordan skulle dette ende.
Som en gyngehest
Det hele endte med at «Nøtteliten» stoppet på hoppet, og der ble han stående og gynge som om han satt på en gyngehest igjen – før han til slutt bikket over kanten og landet rett nedenfor hoppkanten.
Vår tapre idrettshelt ble målt til 75 centimeter i finaleomgangen. Det var der nesetippen landet. Dommerne strakk målebåndet fra hoppkanten og fram til den røde flekken av neseblod.
«Nøtteliten» la opp som skihopper der og da. Det ble langrenn og fotball som skulle bli hans arenaer for idrettslige bravader de kommende årene.
Tapre tårer
Han skjulte sine tapre tårer da han gikk fram for å motta pokalen på størrelse med et fingerbøl for 18. plassen i sin klasse. Det var 17 startende i hans klasse den dagen.
Pokalen og minnene – eller traumene om du vil – har «Nøtteliten» gjemt på et trygt sted.
Og om han blir å finne ved Raknehaugen 10. mars?
– Det kommer an på vær og føreforhold, sier han selv.
– Det kan jo hende det kladder seg til, meg jeg får se om jeg bråbestemmer meg og hopper i det…
God helg.
Ta sats.
