Abonnenter
De døde punktene i byen vår
HELGEPULS/KOMMENTAR
En gang i tiden romantiserte vi spøkelsesbyer. I dag finner vi døde punkter som hinter om det samme i vår egen lille by. Det er mindre romantisk.
Jeg fant igjen en 15 år gammel tekst som sto i Romerikes Blad. Det var en romantisk framstilling fra et besøk i en av den amerikanske staten New Mexico sine 400 spøkelsesbyer. En slags pilegrimsvandring i et Amerika som en gang var, og det var noe eksotisk å rusle rundt i ruinene av en gullalder.
Og klisjéfylt poesi var som følger:
«Død landsby midt i ingenting. En skakk påminnelse om den tapte tida. Villgress og små planter presser seg gjennom sprekkene i asfaltelva som renner gjennom det som var ei hovedgate en gang. For lenge siden. Det er garantert vårtegn i lufta, men dem ser vi ikke. For det er lite eller ingenting å se, annet enn prærie og motorvei som strekker seg som ei sliten blodåre inn i horisonten.»
FORLATT ESTETIKK: Et forlatt Amerika har selvsagt sin estetiske sjarm for den som har blikket. Det hadde fotograf Tom Martinsen i fullt monn. Her fra indianerland i New Mexico eller Arizona.
«Vi har nettopp kjørt rett fram uten å bevege rattet i 16 minutter. Nåla i speedometeret har stått sveiset fast på 120 kilometer i timen i disse 16 minuttene. Og nå står vi her, midt i ingenting. Men vi ser spor når vi ser nøye etter. Vi ser skjøre rester av fortida som har gjort et tappert forsøk på å kjempe mot sand, regn, vind og forfallet som suger margen ut av fundamentene…»
ESTETIKK: Gammel estetikk kan være et vakkert skue. Som Blue skiltet til Blue Swallow Motel i Tucumcari i staten New Mexico. Den byen er blant annet nevnt i Little Fett sin klassiker «Willin'».
Drøyt 15 år senere er det min egen lille by jeg rusler rundt i og speider etter virkeligheten. Og blant høyreiste boligkomplekser blir de snart falleferdige sporene fra et Jessheim som var så mye tydeligere i all sin slitte prakt.
GAMMEL VERDIGHET: Det er ikke mye verdighet igjen når vi ser på villaen nederst i Gotaasalleen. Dette møter oss ved inngangen til sentrumskjernen i dag.
Mange av dem står midt i synsfeltet for dem som ferdes her i Jessheim by, i påvente av å jevnes med jorden for å la framtidens prakt overta plassen.
Litt som oss som har passert 50-årsmerket, egentlig…?
Som skribent har jeg etter beste evne fulgt med i politikken lokalt i det som etter hvert begynt å forstå hvor liten makt det lokale styre og stell egentlig har. Det innbiller jeg meg at den relativt nylige formingsveilederen som er vedtatt politisk kan bli et bevis på.
Om formingsveilederen her:
Formingsveilederen sier mye om skilting og andre ting i bybildet – i tillegg til estetiske valg når det kommer til bygging. Og det er blitt stilt spørsmål ved hvor mye tyngde denne veilederen egentlig har.
Den sier – så vidt jeg har fått med meg – ingenting om hvordan eiendommer skal holdes i hevd eller tas vare på fram til det kommer nye byggeprosjekter på eiendommene der hus står og forfaller i bybildet. Det er egentlig litt dumt, for vi er på ingen måte en by i forfall.
En spøkelsesby er vi i hvert fall ikke.
Selv om det kan se sånn ut hist og her.
TRIST: Det er noe trist og forlatt over det gamle huset i Ringveien. Det er meldt inn et leilighetskompleks på fem eller seks etasjer. I mellomtiden er det forfallet som regjerer, uten at lokale myndigheter kan gjøre noe med den saken.
Tilbake til de 15 år gamle klisjeene:
«Prærien puster et slengkyss av sand mot oss. Det knaker i slitne trevegger og vi tar det som et tegn på at spøkelsene vil være i fred nå. Vi kaster et blikk mot det som var og setter kursen mot samtiden. Vi stålsetter oss og jager ut av stillheten. Billy The Kid red her en gang for lenge siden. Foran oss er det fortsatt ulvetider, men nå er det ikke kveg de stjeler. Nå er det tid og penger. Og estetikk.»
