Folk
Et lite takkebrev (til oss alle)
HELGEPULS/KOMMENTAR
Omdømmebygging og det å slå verbale slag for sitt hjemsted kan ofte føles som en kamp mot klikk og de berømte vindmøllene. Men, det kan også resultere i overraskelser som å motta en kulturpris.
Torsdag kveld var det derfor smått surrealistisk å motta telefon fra lederen av hovedutvalget for teknisk, idrett og kultur med beskjed om at en kulturpris skulle deles ut til meg. Jøss.
Denne gesten fra det kulturinteresserte Ullensaker varmer virkelig og settes stor pris på. Fordi det å bli tildelt kulturprisen for 2024 oppfatter jeg som et signal om at stemmen til Jessheimpuls og undertegnede kanskje trengs her på Jessheim – stedet som over tid har tatt små steg fra landsby til by.
Vi har tatt steget fra karbonadesmørbrød på Veiberg kafe til sushi på Sumo, for å si det med 2024.
Kulturpriser 2024:
Karbonader og sushi
Men det er viktig å understreke at jeg er vel vitende om at det er mange som legger ned formidabel innsats for at Jessheim og Ullensaker skal være et bra sted for alle.
Akkurat det oppleves nesten på kroppen som skribent og en slags selvutnevnt kulturkonsulent ute blant folk hver eneste uke gjennom de snart seks årene Jessheimpuls har eksistert.
Langdistanse
Kultur kan defineres som de verdiene, ferdighetene og kunnskapene mennesker tilegner seg som mer eller mindre oppgående medlemmer av det samfunnet vi befinner oss, og som nå trådløst overføres fra generasjon til generasjon.
Kultur er lært, ikke medfødt. Gjennom oppveksten tilegner vi oss kultur gjennom familie, skole, venner, konserter, tips, flaks, uflaks og media. Denne prosessen kalles vel for sosialisering?
Ja, vi sier det uten å falle for fristelsen til å kopiere verken Borch eler Kjerkhol.
Hatt og bart
Og det er i lys av denne mulige definisjonen at det føles ålreit å bli oppfattet som en liten brikke med hatt og rufsete bart i det arbeidet som har vært gjort i mange år når det kommer til å gjøre Jessheim til et passe ålreit sted å bo, skåle, smile, gråte og leve sitt liv.
Dette til tross for fordommer mot stedet vårt, forutinntatthet om stedet vårt og – rett og slett – et negativt syn på Jessheim fra utenforstående gjennom altfor mange år.
Jessheim har lenge hatt et ikke-fortjent og ufordelaktig rykte som vi ikke fortjener, og hvis ikke folk slutter med dette så sender vi Jan Erik Hansen på dem. Basta.
Jessheim som kulturby handler om langdistanse og utholdenhet hvis vi skal bidra til noe varig. Dette i en tid der det offentlige ordskiftet og kommentarfeltene er fylt av negativitet. Klagesangen er den nye nasjonalsangen, så følelsen av å være en litt for liten – og litt for svak – stemme for noe annet er av og til påtagende. Men vi gir oss ikke? Nei, vi gjør ikke det.
Å gå seg blind
Som lokaljournalist gjennom snart 30 år (brorparten av dem som skrivende fant med Jessheim og Ullensaker som nedslagsfelt), er det lett å bli bortskjemt på gode opplevelser – spesielt som kulturskribent i et område der det bugner av talent, engasjement, gode utøvere og tilretteleggere som gjør det mulig for kulturlivet å blomstre i fruktbar jord og asfalt og parkeringsbøter.
Noen ganger er det bra medisin – ja, et privilegium – å kunne ta del i kulturopplevelser som blir servert av musikere, teatertrupper, korps, kor, kulturskole, kunstnere og – ja – folkevalgte som velger å stå i en storm av kjeft, forventninger det kan være umulig å innfri samt næringslivsaktører som bidrar til både arenaer og kulturopplevelser her i vår lille by.
Bortskjemt
Vi kan lett å bli bortskjemte på gode og unike opplevelser, og det er til å forstå at noe kanskje lar seg provosere av Jessheimpuls sine forsøk på å løfte fram disse opplevelsene og de gode intensjonene der vi kan.
Jeg kan da som årets kulturpirsvinner bare sik: vi gir oss ikke. Dette handler ikke om deg eller meg, men om framtida.
Vi lever som sagt i en tid – føles det tidvis som – der det nesten er en borgerplikt å klage eller velge en negativ tilnærming til nye planer, saker, folk og andre stemmer.
Vi har all mulig tilgang på kunnskap 24 timer i døgnet, men noen ganger virker det som om vi alle sammen bare blir dummere og dummere og en gjeng elite-sytere av ypperste klasse.
Det må vi slutte med.
Nettopp derfor føles det viktig å løfte fram de gode aktørene og de gode intensjonene – og de gode opplevelsene – der det er på sin plass.
Men, vi må aldri bli tannløse heller.
De som fortjener tyn må få det, men med respekt og litt eleganse. Kanskje.
Mange store sko
Lista over folk jeg har møtt på min landevei er ganske lang der jeg går. Her er det mange som burde vært nevnt fra tiden som aktiv innen idrett, konsertgjenger, som musikant sammen med gode venner og skrivende. Listen strekker seg helt tilbake til guttedagenes gode hjelpere.
Skiskole med Åse Dønnum i Kvernlia, fotballskolen til Roar Sand, kjeftingen og oppmuntrende ord fra skitrenere som Trond Huso og Jif Faraasen, samspill med dyktige musikere som gadd å spille med en uskolert fant da den dagen kom. Og som fortsatt er med på moroa.
Og – aller viktigst – alle dem som jobber dugnad for at noen kan utfolde seg på idretts- og kulturarenaer rundt om i kommunen.
Prisen deles med dere, glatt.
Veien videre
Hvor går så denne ferden her videre for Jessheim og Jessheimpuls som en alternativ og forsøksvis konstruktiv, litt «cocky» stemme i bybildet?
Svaret er at vi – i flokk – må jobbe ufortrødent videre på det maratonløpet det er å få sydd sammen en liten by. En liten og fin, fin by som kanskje har mottoet til Neil Young med seg: Keep on rockin´ in the free world.
Og mens vi skrider sakte fram på bakglatte støvletter må vi huske på at det er mye stas med stedet vårt, selv om vi opplever visse voksesmerter på forskjellige områder.
Som en liten kulturby er vi faktisk ganske bra, skjønner du. Selv om vi selvfølgelig har lyst til å bli enda bedre.
Hver kveld, hver formiddag, hver ettermiddag og hver bidige natt.
Omdømme
Ambisjonen må være at flere stemmer tar til orde for det vi faktisk får til og det vi faktisk har her. Og så må vi være konstruktivt kritiske når vi tar til orde for det som kan bli bedre. Det gjelder oss alle.
Det er omdømmebygging i praksis, og jo flere jo bedre.
Derfor deles kulturprisen 2024 med alle dem som bidrar til nettopp dette.
Og – helt til slutt – så er det viktig å lære noe hver dag.
Jeg har nemlig trodd at en kulturpris er noe som tilfaller gamle folk.
Nå har jeg lært at så ikke er tilfelle (blunkefjes).
God helg.
Og husk: bedre sammen!
