Et lett urytmisk jubileum

HELGEPULS/KOMMENTAR

En gang gikk vi polonese rett inn i fornedrelsen med åpne øyne, med støttesteg og propell. Blant annet på danseskolen i 1980.

Det er duket for et aldri så lite jubileum. Det er nemlig 45 år siden mange av oss gjorde alt vi kunne for å komme oss gjennom danseskoleballet med et snev av ære – og rytme – i behold. Det gikk vel egentlig sånn passe, selv om polonesen gikk ganske greit helt til Stig begynte å gå passgang i valsetakt – vi i baktroppen hang oss på.

Vi tåler et gjensyn med Turid Ramstads danseskole på Herredshuset, vel.

Uro og ullvotter

Hver gang jeg er på Herredshuset på Jessheim så melder det seg en litt rar følelse av uro i kroppen. Lukten av våte boblejakker, ullvotter og små vanndammer i trappen opp til hovedsalen henger på netthinnen som ildfluer, før jeg rister dem av meg og fortsetter med mitt ærend som middelaldrende skribent som forsøker å la bokstavene danse i takt.

Det var ikke like enkelt å danse i takt vinteren 1980, og vi er ganske mange fra min generasjon som faktisk fortjener ros og heder for lydigheten vi utviste en gang i uka.

Da møtte vi – de aller fleste mot sin vilje – opp på Herredshuset for å lære oss forskjellige danser på Turid Ramstads danseskole.

Gymbag fra tekstilen

Vi hadde dansesko i den gymbagen vi hadde laget på tekstilformingen, og med dem på beina var det å tasse inn i storsalen for å sette seg på trestolene som sto langs begge langveggene. Jentene til høyre når vi kom inn døren, og vi danseløvene til venstre. Så satt vi der – i total stillhet – med like mørkt sinn som de dystre tømmerveggene.

Ja, det var nok like mørkt sinn, matchet de mørke tømmerveggene inne i storsalen…

Vi danselystne kom fra begge sider av Jessheim, og det var kanskje det eneste som var litt spennende med hele danseskolen.

Det var ikke veldig ofte vi fra Døli og Allergot krysset spor med dem som sognet til Jessheim barneskole og Nordby ungdomsskole.

Det var gjennom idretten eller korpset vi møttes på tvers av hvor vi bodde, men ellers var det lite vi så til hverandre – i hvert fall vi som ikke gikk på Calypso for å spille curong.

Bønna og Hjallis

Sprinten – kafeen i Jessheimhallen – var jo for de eldre og tøffere. På Sprinten hang sånne som Bønna og Jarle Andreassen for å spille flipperspill. Sprinten var ikke for oss vanlige dødelige. En helt annen dans altså.

Nei, sånne som oss måtte pent henge på danseskolen, vi. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at det eneste jeg lærte der var å holde ut, i tillegg til å klamre meg til dansepartneren i et forsøk på i det minste å se ut som en som visste hva han holdt på med.

For det visste vi strengt tatt ikke der inne i ballsalen.

Danse-demens

Vi glemte jo trinnene mellom hver gang, og det hele handlet om å komme seg gjennom danseskoleballet som lå som en mørk sky der framme.

«Hold ut den kvelden, så er du fri som fuglen. Bare hold ut, så er det over.» Det var mantraet og det viktigste bud å etterleve.

Vi visste jo ikke da at vi allerede var påmeldt til dansekurset neste semester…

Så rant dagen for danseskoleballet. Da var det å ta på seg polyesterskjorte og cordfløyelsbuksene, gre håret og pusse danseskoene.

Tversoversløyfe

Så langt var alt vel. Men da mutter gikk bort i penskapet til fatter og plukket fram tversoversløyfe i blå fløyel, så forsvant det meste av mot og verdighet ut døren med lette steg.

Mens jeg fulgte etter med tunge steg.

På de gamle bildene ser jeg en lett desperat 11-åring (kanskje 12) som forsøker å holde tritt med dansepartneren sin. 12-åringen ser ut som et småfly stor propell, og det må ha vært kuling i kastene inne på Herredshuset ut fra alle støttestegene vi måtte ta i ballsalen.

Og – som om det ikke var nok å måtte danse med foresatte som tente lys langs veggene – så var det danseoppvisning ved konkurransedansere på vår egen alder.

Folk snakker om å hoppe etter Wirkola, og det var vel akkurat det vi gjorde, med litt mindre rytme i svevet. Jeg tror vi så ut som om vi hadde gått oss bort der inne, i hvert fall sammenlignet med de proffene.

Nytteverdi

45 år etter at vår egen dansekarriere tok slutt, så har timene vi brukte på danseskolen en verdi. Danseskolen er en felles referanse og en felles følelse jeg tror vi alle kjenner på når vi tenker tilbake.

Så handler det selvfølgelig om å skape nye felles referanser og følelser – og samhold – i 2025 også. Og det er da det er viktig å bruke stedene og tilbudene vi har i byen vår, som for eksempel årets kulturprisvinner Kulturbanken og alle de andre stedene vi kan treffes.

Vi lager ikke et fellesskap av å la fingrene danse på tastaturet for å poste ting på sosiale medier der vi sitter hver for oss.

Da er det bedre å danse med den rytmen man har der ute blant folk.

Eller bare prate litt sammen.

Men jeg lar propellen til fatter bli igjen hjemme.

God helg.