Med støttesteg og propell

HELGEPULS/KOMMENTAR

En gang gikk vi polonese rett inn i fornedrelsen med åpne øyne. Blant annet på danseskolen i 1981.

Hver gang jeg er på Herredshuset på Jessheim – det er blitt tre ganger i løpet av de siste to ukene – så melder det seg en litt rar følelse av uro i kroppen. Lukten av våte boblejakker, ullvotter og små vanndammer i trappen opp til hovedsalen henger på netthinnen som ildfluer før jeg rister dem av meg og fortsetter med mitt ærend som middelaldrende skribent som forsøker å la bokstavene danse i takt.

Det var ikke like enkelt å danse i takt vinteren 1981, og vi er ganske mange fra min generasjon som faktisk fortjener ros og heder for lydigheten vi utviste en gang i uka. Da møtte vi – de aller fleste mot sin vilje – opp på Herredshuset for å lære oss forskjellige danser på Turid Ramstads danseskole.

Vi fortjener ros for lydighet

Vi hadde dansesko i den gymbagen vi hadde laget på tekstilformingen, og med dem på beina var det å tasse inn i storsalen for å sette seg på trestolene som sto langs begge langveggene. Jentene til høyre når vi kom inn døren, og vi danseløvene til venstre. Så satt vi der – i total stillhet – med like mørkt sinn som de dystre tømmerveggene.

Like mørkt sinn som de dystre tømmerveggene

Vi danselystne kom fra begge sider av Jessheim, og det var kanskje det eneste som var litt spennende med hele danseskolen. Det var ikke veldig ofte vi fra Døli og Allergot krysset spor med dem som sognet til Jessheim barneskole og Nordby ungdomsskole.

Det var gjennom idretten eller korpset vi møttes på tvers av hvor vi bodde, men ellers var det lite vi så til hverandre – i hvert fall vi som ikke gikk på Calypso for å spille curong.

Sprinten var for sånne som Bønna og Jarle Andreassen

Og Sprinten – kafeen i Jessheimhallen – var jo for de eldre og tøffere. På Sprinten hang sånne som Bønna og Jarle Andreassen for å spille flipperspill. Sprinten var ikke for oss vanlige dødelige.

Nei, sånne som oss måtte pent henge på danseskolen, vi. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at det eneste jeg lærte der var å holde ut, i tillegg til å klamre meg til dansepartneren i et forsøk på i det minste å se ut som en som visste hva han holdt på med. For det visste vi strengt tatt ikke der inne i ballsalen.

Det eneste jeg lærte på danseskolen var å holde ut…

Vi glemte jo trinnene mellom hver gang, og det hele handlet om å komme seg gjennom danseskoleballet som lå som en mørk sky der framme.

«Hold ut den kvelden, så er du fri som fuglen. Bare hold ut, så er det over.» Det var mantraet og det viktigste bud å etterleve. Vi visste jo ikke da at vi allerede var påmeldt til dansekurset neste semester…

Vi visste ikke at vi var meldt på til våren også…

Så rant dagen for danseskoleballet. Da var det å ta på seg polyesterskjorte og cordfløyelsbuksene, gre håret og pusse danseskoene.

Så langt var alt vel. Men da mutter gikk bort i penskapet til fatter og plukket fram tversoversløyfe i blå fløyel, så forsvant det meste av mot og verdighet ut døren med lette steg. Mens jeg fulgte etter med tunge steg.

Mot og verdighet forsvant med lette steg

På de gamle bildene ser jeg en lett desperat 12-åring som forsøker å holde tritt med dansepartneren sin. 12-åringen ser ut som et småfly stor propell, og det må ha vært kuling i kastene inne på Herredshuset ut fra alle støttestegene vi måtte ta i ballsalen.

VERDIGHET?: Rune Prøven fører seg med større verdighet – og med mye større propell – enn undertegnede gjorde der ute på parketten.

Og – som om det ikke var nok å måtte danse med foresatte som tente lys langs veggene – så var det danseoppvisning ved konkurransedansere på vår egen alder.

Folk snakker om å hoppe etter Wirkola, og det var vel akkurat det vi gjorde, med litt mindre rytme i svevet. Jeg tror vi så ut som om vi hadde gått oss bort der inne, i hvert fall sammenlignet med de proffene.

Vi så ut som om vi hadde gått oss bort

LISTA LAGT: Det er jo et snev av urettferdighet å skulle sammenlignes med paret som hadde oppvisning før vi skulle ut og tråkke i filler parketten på Herredshuset.

39 år etter at vår egen dansekarriere tok slutt, så har timene vi brukte på danseskolen en verdi. Danseskolen er en felles referanse og en felles følelse jeg tror vi alle kjenner på når vi tenker tilbake.

Så handler det selvfølgelig om å skape nye felles referanser og følelser – og samhold – i 2020 også. Og det er da det er viktig å bruke stedene og tilbudene vi har i byen vår, som for eksempel årets kulturprisvinner Kulturbanken og alle de andre stedene vi kan treffes.

Fingre på tastatur skaper ikke fellesskap

Vi lager ikke et fellesskap av å la fingrene danse på tastaturet for å poste ting på sosiale medier der vi sitter hver for oss.

Da er det bedre å danse med den rytmen man har der ute blant folk.

Eller bare prate litt sammen.

Men jeg lar propellen til fatter bli igjen hjemme.

God helg.