Alt som faller med løvet

HELGEPULS/KOMMENTAR

Vi går på et teppe av dødt løv og tenker på livets forgjengelighet – og at mye rundt oss tar så forferdelig lang tid. Byen vokser så sakte i den blå høsten.

Rød Herregård i Halden er et vakkert sted, og et stykke der framme løper hunden fritt og ekstatisk mens løvet står som en fontene rundt den lille raketten på snaut 5 kilo. En sånn park har vi ikke på Jessheim – foreløpig.

Vi går nedover bakken i en høstdag som føles litt som en motbakke akkurat i dag. Høsten er rar sånn.

Høsten er litt motbakke

Kommer vi noen gang i mål med de grønne korridorene, parkene, nye kvartaler og en rådhusplass som er bilfri?

Kommer byen noen gang i mål?

Tiden går, og året føles om mulig enda kortere enn den bilbanen vi lekte med som barn av 70-tallet, barn av regnbuen og med klær som ble sydd og laget hjemme.

Det første året jeg kunne gå var buksene mine – de stripete – laget av stoffet fra storebrors gamle gympose. Stoffet var stivt og jeg gikk litt hjulbeint. I 2018 ville jeg nok følt meg krenket. Men verden var annerledes i 1971.

Buksene mine var laget av storebrors gympose

MEST SVING: Livet – og barndommens bilbaner – besto av mest sving. Og året blir kortere og kortere…

Det heter seg at høsten gjør tankene litt blåere. Men det har ingenting med at vi lever i 2018 å gjøre.

Det har ingenting med at vi er smått lei av å høre om skjøre bloggeres psykiske problemer, press om å forstørre stumpen sin fordi man leser om idealstjerter på sosiale medier.

Året er kortere enn barndommens bilbane

Tiden går og året føles kortere enn barndommens bilbane. For høsten  – og det faktum at vi nærmer oss nok en runde rundt jorden – gir rom for refleksjon.

Så er da også allehelgensdag den dagen i året vi minnes de døde. Allehelgensdag er den første søndagen i november.

Vi minnes de døde

Og på hjemmesiden til den norske kirke kan vi lese om Halloween, som har sitt utspring fra kvelden før nettopp Allehelgensdag fra gammelt av:

“Kvelden før Allehelgensdag har også vært en viktig dag i folketroen. På engelsk heter Allehelgensaften «All hallow’s Eve», forkortet til «Halloween».

I irsk keltisk tradisjon trodde man at på denne kvelden var skillet mellom vår verden og de døde svakere enn ellers, slik at de dødes sjeler kunne merkes.

Fra rundt tusenårsskiftet er Halloween også blitt en folkelig, men kommersielt preget feiring i vårt land, – mye etter amerikansk forbilde.”

Skillet mellom oss og de døde er svakere enn ellers denne kvelden

Og apropos Amerika:

For 27 år siden satt jeg som ung mann på lasteplanet på en pick-up. Vi var på vei til Santa Fe. Der oppe er det hver september en tradisjon der folk kan rense seg for bekymringer og tunge tanker. Da brenner de en 15 meter høy marionett mens folket jubler. Det var veldig rart å være en del av den seansen.

BRENNER: Slik ser det ut når de brenner bekymringer og problemer i Santa Fe i USA hver september.

Høsten betyr slutten på en sommer, verden rundt oss blir litt grå og avblomstret. Det er til å forstå at huet også trekker den veien av og til.

Fordelen med høsten – og døden også for så vidt – er at vi kan minnes dem som er borte og har falt fra. Og akkurat denne høsten har vi mentalt hatt mulighet til å ta steget tilbake til den tiden Fakkelsenteret var nytt for en bitteliten gutt som gikk med storebror sin gamle gympose som penbukse.

Og felles minner fungerer som lim for oss som vokste opp på Jessheim på 70-tallet (og tidligere). Derfor er de gamle historiene viktige, og derfor er det viktig at folk som slår seg ned her leser det gamle heftet om Jessheims hus og historier. Det er trykket opp 1.000 nye eksemplarer i anledning Fakkelsenterets 50-årsjubileum.

Tilbake til Rød Herregård i Halden: der kommer hunden løpende som en lykkelig pelsjeger mot oss i fullt firsprang. Livet er her og nå, park på Jessheim eller ei.

Og det kommer mye bra ut av blå toner. Hør bare på hva artisten Thomas Dybdahl fikk til under Quartfestivalen i 2005. Magisk!

Og på søndag skal jeg ta en tur på graven til fatter’n.

God helg.

BLÅ MAGI: Thomas Dybdahl har høst i stemmen, og av og til er melankoli usigelig vakkert.