Connect with us

Abonnenter

Fjellbakkens Franz Klammer

Avatar

Published

on

HELGEPULS/KOMMENTAR

Det snør og rundt oss åpner alpinbakkene. Snøfallet vi opplever akkurat nå sender uten unntak tankene tilbake til det første fjellet vi beseiret med ski på beina – legendariske Fjellbakken. 

Fjellbakken er myteomspunnet for en god håndfull mer og mindre tekniske atleter med ski på beina. Og det var i særdeleshet entusiaster som bodde i skolekretsene Døli og Allergot som utfordret hverandre og skjebnen i det som i dag knapt blir oppfattet som en helling i terrenget i det området det nå bygges omkjøringsvei og nesten 3.000 boliger.

Og i det vi drømmer oss tilbake, så kan vi informere om at Hurdal skisenter åpner denne helgen. Åslia melder om gode forhold, og Randbydalen skisenter har startet heisen slik at våre unge og lovende alpinister kan finne formen i jakten på edelt metall og perfekte portpasseringer.

Men minnene om Fjellbakken lever i aller høyeste grad – og de vender stadig tilbake når Jessheim lukter og ser ut som skikkelig vinter.

Og vi tåler en tre år gammel reprise med denne teksten vi skrev i oktober i 2019. Dette skrev vi da:

Husker du forberedelsene til sesongstart den gangen kleskoden var individuell og lokale myter og legender ble skapt?

Åslia, Randbydalen (noen skriver Rambydalen), Hurdal, Kværnlia, Skaubanen (Råholt) og andre bakker har for noen av oss samme klang i seg som Wengen, Kitzbühel,  Schladming, Innsbruck og Val Gardena.

Denne tiden av året har – til tross for mørke kvelder, blå ringer under øynene og vekkeklokka som ringer altfor tidlig – en forventning og sitring i seg.

Vi snuser etter minusgrader og snø.

En dose skjenn

Dette handler om skjenn fra foresatte fordi vi tok på oss slalåmstøvlene altfor tidlig for å gå dem inn nedover grusveien. Kan fortsatt kjenne på skuffelsen av ikke å få gå med slalåmstøvler til skolen, selv om argumentet var å gå dem inn før sesongen. At skiutstyret også var arvegods for en større bror var ikke noe godt motargument for å la være å gå inn slalåmstøvlene før snøen falt.

Slalåmstøvler og grusvei

Glem Kitzbühel og den bakkens utfordringer. Kneika som skulle overvinnes var selveste Fjellbakken, en kneik som var lang som en sen høst og bratt som den gamle skolebrua ved Misjonshuset på Jessheim. I hvert fall i hodene våre.

Fjellbakken var bratt som skolebrua

Hos Bønna

Det var Fjellbakken som var felles destinasjon for unger på vår side av Jessheim og for jevnaldrende fra Myrtangen-området.

I Karibakken var det som regel samling utenfor huset til Bønna for så å stake i samlet flokk bort til vårt eget lille alpinmekka der inne i granskogen.

FJELLBAKKEN: Vi har sett etter Fjellbakken, men det var – merkelig nok – helt flatt i det området vi mente vårt alpinmekka var lokalisert. Ta kontakt hvis du kan vise nøyaktig hvor Fjellbakken ligger…

En rydning

Der var det en åpen rydning under høyspentmastene som strakk seg som et vater gjennom den grønne utmarka kalt Allergotskogen.

Og som vi gruet oss til å lande…

Foreldre stilte med spade for å lage hopp helt nederst; det var et lite hopp til venstre i traseen, ett større hopp som var flatt og ganske langt og ett spretthopp som sendte små gutter og jenter til værs som satt vi i en månerakett.

Til værs som en månerakett

Og som vi gruet oss til å lande. Og det spilte ingen rolle hva du bøyde eller krummet i Fjellbakken, så lenge du ikke bøyde av.

VILL FERD: Det spilte ingen rolle hva du bøyde eller krummet i Fjellbakken, så lenge du ikke bøyde av…

Flatmark

Hvis farten var altfor høy inn mot hoppkanten, så visste vi at vi kom til å lande på flatmark.

Da var det som å få elektriske støt gjennom fotsålene og videre opp i legger og lår. Det var straffen for overmot.

Straffen for overmot

Og overmot var det jo nok av. Spesielt når det var jevnaldrende jenter til stede i Fjellbakken. Det handlet jo om å bli sett og hørt, selvfølgelig. En slags førpubertal tiurleik med litt for store slalåmstøvler og litt for lange ski på beina.

Tipper vi beveget oss som pingviner rundt på sletta og i bakken.

Grasiøse som pingviner

Balladen om Jim

Det er mye vi husker fra Fjellbakken. Men det som har brent seg inn i minnet er skihoppet til klassekamerat Jim . Han skulle virkelig ta i på spretthoppet, uten at skiferdighetene sto helt i stil til motet og farten.

Skiferdighetene matchet ikke helt motet…

Jim skulle debutere med splitthopp, og selv de eldste i bakken kviet seg for splitthopp på akkurat det hoppet. Men Jim satte fart og føk nedover bakken som en birkebeiner med passe god motorikk og så godt som null kontroll. Han skvatt opp i luften som uryddig konfetti og ble med ett hengende helt stille der oppe over oss.

Guds hånd?

Var det Guds hånd som hadde tatt tak i vår mann i svevet, eller var det skogens tusser og troll som spilte oss et puss? Det var ingen av delene.

Som i en tegnefilm

Midt i hoppet hadde Jim prestert å få en skitupp på hver side av en av mastene til høyspentledningene slik at svevet fikk en brå slutt. Øyeblikket kan ikke beskrives som annet enn en tegnefilm. Jim skled nedover stolpen han klamret seg til mens primalskriket hans fylte luften etter sammenstøtet mellom hans edlere deler og stolpen.

Jim ble liggende rundt stolpen som en slags krans man pynter stearinlys med til jul før han hastet hjemover for å slikke sårene.

Som en krans rundt julelys

Legendestatus

Jim oppnådde en slags legendestatus i Fjellbakken denne ettermiddagen. Jeg er usikker på om noen tok splitthopp etter denne episoden, i hvert fall ikke på akkurat det hoppet. Han fikk ikke noe klengenavn heller, men han vil alltid framstå som en slags Fjellbakkens Franz Klammer etter vågestykket.

Han klamret seg til både håpet og høyspentmast like modig og bestemt som den legendariske utforkjøreren fra Østerrike.

LEGENDE: Franz Klammer – ingen raget høyere enn ham på vår alpine stjernehimmel. Det var Klammer, Stenmark.

Klamret seg til håpet og høyspentmasten

Glem influensere

Om vi lærte noe fra sesongene som toppidrettsutøver i Fjellbakken? Ut fra bildet til denne teksten, så er det i hvert fall helt klart at skidresser kom i all verdens fasonger og farger.

Hvem trenger influenserne?

Og slik har vi det den dag i dag. Alt er greit i klesveien. Tom Erlandsen stilte i moderne skidress, og Bønna stilte i slengbukser. Alle var sin egen trendsetter.

Men kun Jim Pedersen ble et stilikon i form av å bli Fjellbakkens Franz Klammer.

Hvem trenger vel influensene anno 2019 – og 2023?

Ikke vi med fartstid i Fjellbakken, i hvert fall.

God helg.

Copyright © 2023 Jessheimpuls AS, Stort. 2, 2050 Jessheim. Org.nr. 920697143. Tilrettelagt av ASAP Media.