Kontakt oss

Abonnenter

Kreativ ernæring til folket

Publisert

HELGEPULS/KOMMENTAR

Julaften kommer hvert år, men nyealbumutgivelser med musikere du har fulgt trofast i 35 år er nervepirrende greier. 

Året var 1986, og vi sto på perrongen på T-banestasjonen på Majorstua og ventet på han som hadde billettene til den gullforgylte himmelen kalt Chateau Neuf. Det svenske bandet Imperiet var ute på lang konsertrunde i kjølvannet av albumutgivelsen «Synd».

Fansen var delt i synet på dette albumet. Imperiet hadde valgt en ny musikalsk retning.

Rett-i-trynet-rock-låter var byttet ut med et tyngre og noe mer svevende lydbilde som det tok tid å fordøye og bli vant til.

Skuffet

Det tok faktisk veldig lang tid å bli venn med dette albumet fordi det var annerledes enn forventet.

Vi steg inn i konsertmørket etter å ha fått billettene fra Onkel Stein fra Lørenskog, og der inne sto vi og lurte på hva som ville skje. Det var den aller første konserten med Imperiet, og det var det første møtet med Joakim Thåstrøms karismatiske tilstedeværelse og røst.

Så dundret konserten i gang, og åpningslåten var Sex Pistols sin «Bodies». En energiutblåsning fra første akkord, og vi vaklet ut halvannen time eller så senere.

Sommerfugler

Som snart 53 år gammel blodfan har sommerfuglene alltid lettet i forkant av en utgivelse med Joakim Thåstrøm, mannen som i dag omtales som Skandinavias ukronede undergrunnskonge, den svenske punkens gudfar og Nordens Nick Cave.

Alle betegnelsene kan sikkert debatteres, men det er ikke veldig mange artister som får seks sider i en av de største danske avisene. Og et skup var det for avisen, for Joakim Thåstrøm gir kun ett eneste intervju til en avis i forkant av albumutgivelsene sine. Denne gangen var det danske Politiken.

Skavlan

Et skup fikk og Skavlan fredag kveld. For der stilte mannen som konsekvent sier nei til å la seg intervjue på fjernsynet opp til nettopp intervju.

Og i diskusjonsforaene debatterer fansen om han er blitt «mainstream» fordi han stiller opp til intervju på TV.

Det må han få lov til, tenker jeg i mitt stille sinn.

I 35 år har jeg hengt på denne artisten – skuffet til tider, begeistret ganske ofte, i harnisk nå og da – og euforisk hver gang jeg opplever en konsert med fyren.

Hvorfor orker vi?

Tanken streifer meg i det sangen «Stora långa gatan» kommer ut av høyttalerne: hva er det som gjør at jeg fortsatt velger å henge med i svingene?

Blikket streifer bokhylla. Forfatteren Richard Florida har skrevet en bok som heter «Den kreative klasse – og hvordan den forandrer arbeid, fritid, samfunn og hverdagsliv».

Selvfølgelig handler denne lojaliteten om at det gir meg noe av verdi (ikke i kroner) å henge med på denne svenske 64-åringen og alle hans krumspring rent musikalsk.

Kreativitet

Hvorfor trenger vi å konsumere kreativitet fra andre – og oss selv hvis vi er heldige? Holder det ikke med fire brødskiver med gulost, reality-tv og anmodning fra Funkygine om å kjøpe og spise brødet hun har satt sitt ansikt på? Og hvorfor ikke bare benke seg til i sofaen og slå på «Maskorama»?

Tidligere i høst fikk jeg mulighet til å lede et næringsseminar under matfestivalen Brød & Sirkus på Årnes.

Der – og jeg hører det mange andre steder – ble det løftet fram hvor viktig det er for byer og steder å ha innslag av kreative næringer i tillegg til tradisjonelt næringsliv. Det gjøre noe med steder – og folk – å ha kreativitet som en del hverdagen og dagliglivet sitt.

Festtaler

Du vil slite med å finne en politiker som sier at kultur ikke er viktig i et lokalsamfunn. Gjennom et 30 år langt skribent-liv har jeg fått min dose festtaler om kultur som lim i samfunnet og så videre. Det er snart så jeg må vaksineres for å orke enda en av de talene det ikke følger penger med, for å si det litt enkelt og flåsete.

Disse tingene sitter jeg og tenker på underveis i første gjennomlytting av Thåstrøms ferske album «Dom som skiner».

Albumet er veldig annerledes enn de tre foregående albumene, som alle er omtalt som mesterverk i mannens nyere katalog.

Så deilig det må være å ha denne villigheten til å utforske sideveier istedenfor å gå i det vante sporet, er min umiddelbare tanke.

35 år

Men du verden så glad jeg er for å ha holdt ut gjennom disse 35 årene. Jeg er blitt overrasket, sint, skuffet, tankefull og imponert av kreativiteten hans.

Det er derfor vi trenger kreative folk rundt oss.

De drar oss ut av potensiell monotoni og forutsigbarhet. De setter i gang noe i oss.

Det er verdifullt.

Det kan ikke måles i penger.

Det måles i følelser.

Deilig.

God helg.

Annonsering

Copyright © 2022 Jessheimpuls AS, Stort. 2, 2050 Jessheim. Org.nr. 920697143. Tilrettelagt av ASAP Media.