Connect with us

Abonnenter

Løft på alle plan

Avatar

Published

on

ANMELDELSE

Raknehaugspillet 2024 har tatt massive steg videre med de endringene som er gjort siden i fjor. Vi våger påstanden om at fortellingen er blitt mer levende og mer troverdig. 

Pål Mathiesens omskriving av manuset – tekstmessig og handlingsmessig – siden fjorårets forestillinger bidrar til at denne historiens mange fasetter kommer tydeligere fram gjennom forestillingen. Som for eksempel sårheten – men også mot og trass – i karakteren til Marit Gropa, nydelig tolket av Amalie Krogh.

Krogh levendegjør Marit, og vi kjenner oss igjen i både tro, tvil, fortvilelse og trassighet der vi sitter i publikum.

Vi tenker litt at sånn må det ha vært å være ullsokning fra små kår her på flatbygda, med store gårder og husmannsplasser i skjønn forening.

Fæl gris

Og da kan vi like godt ta med oss kontrasten til Marit Gropa i Raknehaugspillet. Storbonden Gjestad framstår som en skikkelig gris gjennom prestasjonen til Ove Christian Owe, som bringer fram det verste i den forfyllede og ubehøvlede storbonden som sprer frykt og sinne – og latter – gjennom forestillingen.

Owe gjør Gjestad til en skikkelig ufyselig type, og plutselig framstår det han har utsatt Marit for som skikkelig – ja – grisete og kvalmt.

Latter

Nettopp latter er et annet stikkord som gjør at Raknehaugspillet 2024 framstår som mer menneskelig (i mangel av et annet ord) enn i fjor. For det er en god del mer humor i årets forestilling.

Det er i hvert fall det etterlatte inntrykket denne skribent sitter igjen med etter den to timer lange (det føles mye kortere) oppsettingen på Raknehaugen.

Latter er alltid befriende, og bruk av humor bidrar til dynamikk og kontraster gjennom historien som utspiller seg. Ikke minst opp mot grisen Gjestad sin oppførsel og oberstens ranke myndighet i Mads Henning Skar-Jørgensen skikkelse.

Tyngde

Det var nesten så en gammel gardist gikk opp i grunnstilling de gangene obersten hevet røsten på Raknehaugen under premieren. Vi skvatt i hvert fall skikkelig i setene ved flere anledninger.

og apropos seter: vi satt lenger ut på setekanten under årets forestilling, og mye av det har trolig med at det er et helt annet tempo gjennom årets historie. Forestillingen er på et vis strammere og mer effektiv, og det er mye som skjer hele veien. Og vi tar oss i å lene oss fram for ikke å gå glipp av detaljene som serveres.

Det er i det hele tatt en helt annen tyngde i årets forestilling.

Løftet seg

Vi kan kanskje si at det skulle bare mangle ettersom det er fire profesjonelle skuespillere i de bærende rollene i år – vi har ikke glemt Truls Toftnes sin levende tolkning av Lars Ljøgodt – men det er ingen tvil om at hele ensemblet har løftet seg siden i fjor.

Amatørene i statistroller og skuespillerne som er amatører har åpenbart dratt på seg selvtillit og latt seg løfte av de fire proffene som bærer forestillingen.

Det er dessuten veldig sjarmerende å se hvordan lokale helter har vokst i rollene siden i fjor. Og den innsatsen kan ikke undervurderes.

Heller ikke bruk av hester og andre grep i regien kan undervurderes. Det er i det hele tatt meget vellykket det som er gjort av endringer fra i fjor.

Ikke minst den musikalske biten som Ingrid Berg Mehus og musikerne bringer til haugen i år. Det blir mystisk og mytisk i måten folkemusikk og moderne lyder er blandet sammen denne runden. Bravo.

Mytisk

Noe av intensjonen med årets forestilling er å løfte fram den mytiske delen av Raknehaugen. Mystikken og det haugen symboliserer for Marit Gropa (hennes egen mor som døde og som hun snakker med) blir forsterket av musikken og tepper av lyd som strøs over oss i publikum gjennom forestillingen.

Absolutt vellykket det også.

Vellykket er også fortellergrepet innledningsvis. Høkerenka presenterer de forskjellige karakterene innledningsvis i stykket, og det gjør det enklere for oss i publikum å hekte seg på tidlig.

Noe å plukke på?

Er det da ingenting å plukke på?

Vi slet litt med å høre replikker her og der – og da tenker jeg ikke på de gangene flyene passerte over oss – men det er egentlig flisespikkeri i denne sammenhengen.

De involverte har klart å løfte Raknehaugspillet ytterligere, og som lokalt spill med lokal folklore og setting så er det all grunn til å applaudere.

Tempoet og nerven i fortellingen har løftet seg betraktelig, og i form og gjennomføring er dette et skikkelig løft.

Det eneste som kanskje ikke henger helt troverdig sammen er skiftet i oberstens sinn når det kommer til å bli påvirket av haugens krefter og påvirkningskraft i forkant av hans avsielse av dommen.

Akkurat der henger ikke fortellingen sammen godt nok til at vi tror på den. Kanskje visuelle effekter i form av lys eller annet – som viser haugens kraft – kunne være en løsning på akkurat det punktet?

Jessheimpuls kastet en patriotisk femmer-terning i fjor. I etterpåklokskapens lys så var nok det en firer.

Men i år er det ingen tvil om at femmeren er vel fortjent.

Anbefalt

Om disse grepene er nok til å trekke publikum fra hele Romerike og Mjøsregionen – som jo er en uttalt ambisjon – gjenstår egentlig å se.

Men at dette er i ferd med å bli prima lokal vare er det ingen tvil om.

Det er billetter igjen til alle forestillingene.

Spilles til og med søndag denne uka. For billett: TRYKK HER

Og Jessheimpuls anbefaler folk å ta turen i år også.

Men kle deg godt. Det blir kjølig utover kvelden.

Selv om prestasjonene varmer.

Øyvind Mo Larsen

Copyright © 2023 Jessheimpuls AS, Stort. 2, 2050 Jessheim. Org.nr. 920697143. Tilrettelagt av ASAP Media.