Connect with us

Helgepuls

Heroes III for mor Tulla

Avatar

Published

on

HELGEPULS/KOMMENTAR

Av Tom Stalsberg, tekst og foto

Jessheimpuls-korrespondent Tom Stalsberg har sendt oss en tekst om musikk, demens, en hyllest til hverdagsheltene og hilsen til sin sin egen mor Tulla. Hun var  snill som en sønnavind, og hun likte fine hatter.

Moren min var født på Sagmoen i Eidsvoll kommune. Hun bodde der det meste av sitt liv. Hun hadde en periode i storbyen blant annet som stuepike på Grand Hotel, og det var i Oslo storby hun traff han som ble hennes ektemann, og etter ei stønn, min far, Roy Melvin.

Moren min var ei dame som jobbet og sleit som de aller fleste i denne verden må gjøre. Hun gjorde ikke noe stort vesen ut av seg, men hun var snill som sønnavinden.

 

Hun likte nødrim og latter. Likte å kle seg ut med fine hatter.

Hun likte nødrim og latter

Hun rullet sigaretter, laget matpakker, strikket, var omtenksom og var en fin besøksvenn via Røde Kors.

Hun drakk kanskje en eggelikør på julaften, rørte aldri ellers en dråpe. Hun likte å vekke meg med sanger. Iiiiiik.

Blant annet en skjærende falsk versjon av,

Fader Jakob, Fader Jakob
sover du, sover du?
Hører du ei klokken, hører du ei klokken:
Ding – dang – dong,
ding – dang – dong.

Ifølge faren min hadde hun en sangstemme som skremte både trost, prest og skjære.

Hun jobbet for det meste i butikker og solgte også fisk hos brødrene Finsbråten i Eidsvoll hos BF Super i mange år. Hun trivdes med å snakke og få folk i godt humør. Hadde hun vært steinrik, ville hun gitt bort det aller meste.

Hadde hun vært rik, så hadde hun gitt bort det aller meste

Hun var også innom Jessheim, men mest av alt trivdes hun hjemme med mindre hun kunne dra på tivoli på Svenskestuesletta eller på bingo eller til Hurdalsjøen.

Moren min var døpt Ragnhild Åse i 1923, men ble kalt Tulla. Hun døde lille julaften 2000. De siste leveårene hadde hun det ikke så veldig bra, dessverre.

Hun og faren min flyttet i omsorgsboligkomplekset, Gladbak på Råholt, som fatter og jeg kalte for Drømmenes Teater (han holdt med EIF og Manchester United og var lidenskapelig opptatt av sport og trav og alt i tillegg til å være blikkenslager og trekkspiller), blant annet fordi her bodde det mange som glemte og som ellers levde i sin egen – både lykkelig og ulykkelig – litt glemske verden.

En litt glemsk verden

Moren min ble sakte, men sikkert en av dem som mer og mer glemte. Det var tung å være vitne til, men det kom også noe morsomme episoder ut av dette. En gang hun hadde vært lenge innlagt på sykehus kom hu hjem til fatter´n.

Hun satt i sofaen og drakk kaffe.

Hun så på tobakkspakka foran seg og spurte så Melvin (fatter):

Du, Melvin, har jeg noen gang røket?

Faren min klarte å holde seg og svarte:

Nei, Tulla, det har du ikke.

Så dermed la Tulla vekk sigarettene de siste par åra av sitt strevsomme liv.

Jeg støtter opp om Heroes

Hvorfor skriver jeg dette her via Jessheimpuls?

Jo, fordi jeg av hele mitt gamle portvinshjerte støtter opp om “Heroes”, den årlig støttekonserten der bidraget gis et Jessheimbasert formål tiltenkt de som trenger det mest.

I år er det Kreti og Pleti som er stedet søndag første november med gode og store artister.

Årets vignett for HEROES III er: Musikk for demente.

Og, denne snikende sykdommen rammer fattig som rik, tykk som tynn, røde som blå, de mange og de få, demens er noe vi må snakke om. Vi kan alle få det. I følge Nasjonalforening for folkehelsen har i dag har over 77.000 mennesker i Norge demens.

Musikk for demente

De skriver videre: ”Og, trolig vil antallet dobles fram mot 2040. Mange tror demens kun rammer eldre, men også yngre personer kan få sykdommen. Av alle som lever med demens i dag, antar vi at rundt 4 000 er under 65 år. Over 350 000 er nær pårørende til en med demens. ”.

Vi som tenkende og relativt oppgående folk, og litt fe, støtter selvsagt Heros III både med sjel og vipps.

Jeg gjør det for alle som er og blir rammet, jeg gjør det for å hedre mamma.

Her en tekst som jeg noen ganger framfører sammen med Buicken som aldri glemmer sine mødre, men som ser dem i sladrespeilet:

Mors blå kjole

Jeg tenker på at alle dikt trenger en mor

og at alle mødre er en bok.

Jeg tenker på at min mor også var en novelle,

men jeg er ingen roman, sa hun,

men jeg kan være din reiseskildring.

Og, mellom linjene var hun aller mest min mor

som også var ei jente som var datter

til en broket familiekrønike.

 

Jeg tenker på at våre mødre alltid er våre dikt

som vi bærer med oss på den innerste lomma.

Jeg tenker på at min mor drakk eggelikør

og jobbet som stuepike på Grand,

 alle brødstykkene hun smurte,

 alle klemmene hun trøstet med.

 

Jeg tenker på mødre som mor til et knippe reiser,

smil, sorger, humler og den gule konfirmasjonssangen.,

den som ble skrevet med nødrim på blå resept, merker kjærlighet.

Jeg tenker på mødre som mor til skrubbsår, gatestubber,

cowboyfilmer, frimerker – helsetrøyer

og sikkert en og annen gjenglemt salme.

 

Jeg tenker på at min mor hørte mitt

første hjerteslag i oktober 57,

jeg hennes siste i desember 2000.

 

Jeg henger fortsatt i hennes blå kjole

den  hun sydde kvelden før jeg ble født.

God helg.

Copyright © 2023 Jessheimpuls AS, Stort. 2, 2050 Jessheim. Org.nr. 920697143. Tilrettelagt av ASAP Media.