Skolepatruljens ganske trofaste soldater

HELGEPULS/KOMMENTAR

Skolepatruljeordningen i Norge er i ferd med å fases ut etter 68 stolte år. Det er på sett og vis skolepatruljen som introduserte Stig og meg for rødvin i 1982.

Jeg har ingen klar formening om hvorfor vi meldte oss til tjeneste i skolepatruljen siste halvåret av 5. klasse; ryktene om at det var populært hos jentene var det ikke hold i, skulle det vise seg.

Og det var relativt liten grad av myndighet å spore hos både Stig Gunleiksrud og undertegnede på den tiden.

Vi var ikke spesielt myndige, Stig og jeg…

Jeg mistenker at det hadde mye å gjøre med at vi fikk litt kortere timer de ukene vi skulle stå på post tre ganger om dagen de ukene vi gikk i turnus som lovens forlengede arm, vinter som vår.

Den ene posten var ved foten av gangbrua. Jobben besto i å lose elevene – alle som en – over brua. Det var mange som falt for fristelsen å bruke fortauet forbi misjonshuset, selv om det ikke var lov. Det var heller ikke lov å skli ned gangbrua på vinteren. Også det var umulig å håndheve der vi sto nederst i unnarennet og fungerte som bowlingkjegler for løsgjengerne på vei mot oss.

Forbudt å skli ned gangbrua

Og det hjalp forsvinnende lite å rope med høy stemme samtidig som vi viftet med flagget vi hadde fått utdelt da ett år eldre – og dobbelt så høye som oss – gutter og jenter ignorerte sheriffen i oransje vest med påtegnet bandolær.

Umyndig sheriff med bandolær

Dette var på den tiden da skolegrensene var flytende her på Jessheim. Dette kommer jo igjen til å bli tema i Ullensaker om relativt kort tid, men den tid den støy.

Faktum er i hvert fall at folk som bodde i Gjestadhagan på andre siden av Jessheim syklet til Døli skole. Det samme gjorde noen fra Linjebo og folk som bodde på Nordbymoen og Myrtangen.

Det hadde sikkert med plass å gjøre. Fordelen var at vi ble kjent med folk fra hele Jessheim, ikke bare dem som bodde rett i nærheten.

Vi ble kjent med folk fra hele Jessheim

Felles for dem alle var – slik jeg husker det – var at heller ikke de hadde overdreven respekt for myndighetspersonen ved foten av gangbrua. Gutter som jenter nektet å bremse ned, og det var som å være med i okseløpet i Pamplona de få gangene vi tok steget ut i veien for å stagge de løpske medelever på vei til første time.

Å sjekke sykkelkort var direkte håpløst fordi de som oftest nektet å stoppe.

Som okseløpet i Pamplona

Den eneste jeg hadde lyst til å stoppe var Nina Godin, men det skjedde aldri. Turte sikkert ikke. Stoppet aldri Gunnar Nytrøen heller, for han var alltid litt seint ute. Og han lå som en speedwayfører i svingen forbi misjonshuset for å rekke første time, slik vi husker det. Han flyttet jo til Jessheim fra Åreppen, og der kan de ikke ha hatt skolepatrulje.

Eller så var han ikke så opptatt av å lytte til autoriteter…

Gunnar som speedwayfører

https://jessheimpuls.no/jp/2019/08/03/vi-som-arvet-det-aller-meste/

Og sånn gikk dagene, en monoton strøm av medelever som ignorerte oss. Det som holdt motet oppe var det vi hadde hørt om busstur til Frognerseteren i Oslo.

Kullene før oss hadde visst fått tre retter og iskrem med smak av både sjokolade og jordbær på avslutningsturen til Oslo.

Vi hadde aldri vært på Frognerseteren, så vi holdt standhaftig ut på post. Skolepatruljen var ikke et verv. Skolepatruljen var en livsstil…

Rødvin og salami på Brinken

Men livsstilen tæret på, og i 6. klasse var det så som så med moralen. Stig og jeg lot livsstil være livsstil, og vi gjemte uniform og flagg i krattet og ruslet ned til ham nede på Brinken i storefri.

En dag da vi satt i sofaen med hver vår skive med salami, så oppdaget vi en åpnet flaske rødvin i skapet i stua. Det var ikke lite spenning og opprør forbundet med å sette truten til tuten av flasken for å smake på forbudne frukter i flytende form.

Truten til tuten

Sjokket var momentant. Det var det sureste og jævligste vi noen gang hadde smakt. Selv ikke den lunkne kvartingen med meld på skolen kunne måle seg med hvor ille rødvin smakte. Vi skal ikke påstå at Aud hadde dårlig smak når det kom til rødvin, men sur var den.

Aldri til Frognerseteren

Husker ikke om vi holdt ut stolte representanter for skolepatruljen helt til vi gikk ut av 6. klasse, men vi gjorde trolig det. For den bitre skuffelsen av ikke å dra på busstur til Holmenkollen og Frognerseteren kan fortsatt kjennes på tungen.

Avslutningen på den stolte tid med bandolær ble markert med pizza i landskapet etter skolen.

Ingen taler eller diplom

Ingen taler, ingen medaljer, ikke diplom og ikke oppstilling.

Heller ikke så mye som et lite glass rødvin til maten.

Vi gjorde sannelig vårt

Det måtte vente til vi ble myndige.

Skolepatruljeordningen i Norge går mot sin slutt etter nesten 70 år.

Vi gjorde sannelig vårt.

God helg.