Den gang vi virkelig var cowboyer

HELGEPULS/KOMMENTAR

Det var på den tiden da vi virkelig var cowboyer, og den lille camping-taburetten var en ekte hest i våre øyne. Den uorganiserte leken var helt essensiell i dannelsesreisen vår. 

I en kronikk i Aftenposten står det svart på hvitt at “Vi har tatt fra barna tid og rom for lek, mener fagekspertene. Det setter de i sammenheng med at flere barn og unge sliter psykisk.”

Det er en lege og spesialist i barne- og ungdomspsykiatri Charlotte Lunde som skriver at redusert tid til egenmotivert lek kan være noe av årsaken til at stadig flere barn og unge sliter psykisk.

Hele kronikken her: Lege og hjerneforsker: Bekymret for konsekvensene av at barn leker mindre

Tumleplassen nede i Karibakken besto av fotballbane, krattskog der vi forsøkte å temme jordveps, et skogholt der vi skjøt med pil og bue etter hverandre samt den lille kløften som skilte Karibakken og boligområdet Tungen.

Som barn av et fiktivt Ville Vesten, så forsøkte vi gang på gang å innlede kamper mellom oss på nordsiden av kløften og folkene fra Tungen, altså de fra sørsiden av kløften som var skillelinjen mellom de to boligfeltene.

Vi lyktes sjelden eller aldri med å få dratt i gang fysiske konfrontasjoner, så det endte som oftest med at lillebror Terje og jeg red over den store præriesletta (vår egen hageflekk) på hver vår ville hest – altså campingstolen som var utstyrt med tøyler av hyssing.

Og som vi red av gårde i vill fart.

Vi virkelig kjente den varme prærieluften mot ansiktet og det lange håret blafret i vinden mens vi speidet etter fienden som lå i skjul bak ripsbusker eller rosene til mormor.

Vi befant oss i det som kanskje kan kalles øyeblikket, og det å befinne seg i nettopp øyeblikket er kanskje en muskel som lett kan dovne hvis lek – gjerne uorganisert – ikke er lett tilgjengelig for barn, unge og voksne?

Jeg har hverken funnet opp kruttet eller leken, men jeg er overbevist om at den frie leken vi opplevde i Karisvingen og Karibakken – der det krydde av jevnaldrende – har satt så dype spor at det fortsatt er øyeblikk der leken ligger lett tilgjengelig.

Det er ingen øvre aldersgrense på å hoppe fra stein til stein. Det er ikke forbudt å klatre i et tre som middelaldrende mann. Og det er ikke kun forbeholdt de aller minste å hoppe i opptegnede paradis-felt på vår vei.

Alt dette gjør en 53 år gammel stifinner nå muligheten byr seg, og jeg er overbevist om at dette er ballast fra det jeg omtaler som det deilige 70-tallets frislipp hva barneoppdragelse gjelder.

Jeg leser videre i kronikken:

“Lek stimulerer både nysgjerrighet og lysten til å lære. Det er derfor viktig at institusjonene som møter barn i dag, legger bedre til rette for at leken blir ivaretatt, mener Lunde.”

Videre:

“Forskere har pekt på at lek kan ha en antifobisk effekt. Det betyr at røff lek eller fysisk tumlelek kan bidra til at man lærer å regulere egen engstelse gjennom å mestre noe som er litt skummelt eller krevende, sier Lunde.”

Ok, så hendte det at vi glemte at vi hadde bundet en hestetyv fast til nettinggjerdet med bark ute på feltet da vi ble plystret inn til kveldsmat, men jeg tror ikke Øyvind Raad fikk varige men av den hendelsen. Det er ikke sikkert han husker episoden engang?

Barn sin frilek har vært sterkt nedadgående, kan vi lese i kronikken. Og pandemien gjorde at leken ytterligere ble bremset ned. Dessuten er fritiden mer organisert enn i tidligere tider. Og unger er mindre på besøk hos hverandre, står det skrevet.

Hjerneforsker Per Brodal oppsummerer:

– Leken er den mest effektive måten å utvikle seg til å bli et menneske som skal greie seg i samfunnet, sier han.

Leken bidrar til å utvikle: Nysgjerrighet, konsentrasjonsevne. Gjennom lek lærer man å ta hensyn til andre, selvkontroll, forhandling, tilpasning, motoriske ferdigheter, regulere følelser og å ta en posisjon i det sosiale samspillet.

Så var det kanskje ikke så dumt å boltre seg fra soloppgang til solnedgang som en cowboy på campingstol.

Hør bare hva nevnte spesialister Lunde og Brodal sier:

“Rolleleken er veldig viktig for å forstå andre og øve på å innta en posisjon i det sosiale samspillet. Den kompetansen er utrolig undervurdert i dagens samfunn. Vi lever i en tid med så mye splittelse og hvor sosial kompetanse og samarbeid er viktigere enn noen gang.”

Og til slutt:

“Ved å leke fysisk, ta på hverandre, klatre i trær, utfordre seg fysisk med følelsen av skrekkblandet fryd, kan man oppleve å mestre noe som var litt skummelt. Foreldre er i dag er kanskje mer opptatt av sikkerhet, på godt og vondt. Men når barna blir overbeskyttet, kan vi også gjøre dem mer skjøre og engstelige.”

Det er på tide å kjøpe seg en campingstol og ri ut i det Ville Vesten igjen.

Kort omformulert: Du kan ta en gutt ut av 70-tallet, men du kan ikke ta 70-tallet ut av gutten.

Det skulle tatt seg ut.

God helg.