Høyt henger dem…

SOMMERPULS

Vi som begynner å dra på årene tar oss i å kjenne igjen værtegn når vi ser dem. Rognebær henger i klaser. Et sikkert værtegn, eller?

Det handler om å søke trøst i det vi kan, og vi speider vilt etter bedre tider. Høsten skal bli tunge, og renten på lån kan bli like tung å håndtere som vekten av rognebær på trærne lengst sør i Østfold. Det får oss til å tenke tilbake på en tekst vi skrev for seks måneder siden eller så.

Den kan søkte vi trøst i åndsfattige tider. Det samme gjør vi mot slutten av juli 2023.

Mer om rognebær lenger ned i teksten.

Trøst i åndsfattige tider

Mens et par tårer drypper ned på kassalappen fra dagens runde i dagligvarebutikken, så demrer gamle minner om en nesten selvberget oppvekst.

Prisvekst absolutt overalt får oss til å vri og vende på hver krone, og på skatollet står sparegrisen og skjelver. Det nærmer seg innhogg  i oppsparte midler i de mange hjem.

En gang var det safting, sylting, jordbærplukking og kjøkkenhage som var en del av læringskurven for småfolk. Ingenting foregikk via iPad. Det var å stå med stjerten i været og luke mens de gamle forklarte og forsøkte å dele visdommen videre til neste slektsledd.

Vi hørte bare sånn passe etter, noe det egentlig er grunn til å angre på i dag – for det svir litt at brødet har bikket 50-lappen.

og det blir ikke Troika til kaffen under redaksjonsmøtet til mandag.

GLEMT KUNST: Saftkokeren var et vanlig syn i mange hjem på 70-tallet. Kanskje saftkokeren får en oppsving med de prisene vi opplever i 2023?

Svartsurbær

En høstdag for noen år siden ga også små drypp av visdom. Vi var i ferd med å kaste et hengerlass med noe de produserer i store kvanta i Polen, fikk vi høre av en eldre herremann der vi lastet av hengeren oppe på Øras.

Ikke visste vi at hengerlasset vi kvittet oss med i avdeling kvist og kvast var en gullgruve målt i antioksidanter. Melankolien preget kjøreturen hjem fra Dal skog.

I et utslag av selvinnsikt innser vi at veldig mye av det vi lærte som små på turer ute i skog og mark, er i ferd med å glippe helt for oss. Møtet på Dal skog var nesten litt forstemmende.

– Unge mann, du vet at det dere står og kaster er sjelden vare og har mer antioksidanter i seg enn blåbær, sier en vennlig stemme.

– Dette?

Vi ser ned på kvisthaugen vi er i ferd med å dytte av hengeren slik at komposten skal få påfyll der oppe Dal skog.

 på dynga

– De bærene er næringsrike, og i Polen produseres svartsurbær i store kvanta, sier mannen som tar de to kvistkasterne i lære på stedet.

– Gode, spør jeg mens  jeg tar to rødlige bær i munnen og tygger.

– Ikke spesielt, svarer han mens den beske smaken brer seg i munnhulen. Bærene er visst ikke modne før i september, uten at de skal smake bedre av den grunn…

Mannen kan fortelle at de hjemme hos ham lager syltetøy av bærene, og at vaniljestang gjør susen når det kommer til smak. Underveis i samtalen begynner vi å forstå viktigheten av det gamle håndverket i kjøkkenet. Det var ikke få glass med jordbær, bringebær, rips, solbær, tyttebær, blåbær og annet som ble omgjort til syltetøy da vi var barn. Saft ble også kokt fra solbær og rips.

Nå tar vi bilder av sånt etter å ha kjøpt det på dyre kafeer…

Selvberget

Vi var jo tilnærmet selvberget i Karibakken på 70-tallet – selv om vi med gru husker kronestykket av mugg som fløt øverst i flasken da vi åpnet den. Men den skyllet mormor bare ut i vasken, og det var bare å la det stå til for oss tørste krabater.

Svartsurbær – vårt hengerlass kommer fra hekken til lillebror på Skogmo – er opprinnelig en nordamerikansk plante, og det er liten tradisjon knyttet til medisinsk bruk av fruktene i vesten, leser vi på et nettsted for urtemedisin. Her til lands dyrkes den som prydbusk, men i Øst-Europa er det vanlig å dyrke den kommersielt til saft- og vinindustrien.

Trollmedisin

Erkjennelsen av ikke å utnytte det vi har rundt oss av bær og frukter er litt forstemmende der vi sitter i bilen på vei hjemover etter den lærerike samtalen. Og vi føler oss litt latterlige fordi vi kjøper dyre blåbær i butikken når skogen borti hogget der er full av bær og sopp.

Og hva med rognebærtrærne der vi parkerer hjemme? Også de har en verdi i seg, kan vil lese på samme nettsted:

“Rognetreet ble fra gammelt av betraktet som et hellig og beskyttende tre som kunne verne folk og hus mot hekser, storm og lynnedslag. Det hadde også stor plass i trolldomsmedisinen.”

Rognebær

Og virkninger på legemet?

“Rognebær brukes som et urindrivende middel ved behandling av nyrestein og til å regulere tarmaktiviteten. Et avkok av bark eller tørkede rognebær kan anvendes ved diaré. Uttrekk av de modne bærene, eller rognebærsaft, kan brukes som gurglemiddel ved sår hals og betente mandler.”

Nøysomhet og utnyttelse av de ressursene vi har rundt oss er i ferd med å gå i glemmeboken.

Åndsfattige tider

Følelesen av å leve i en mett og åndsfattig tid tar oss når vår egen uvitenhet – ting vi en gang visste og levde etter – eksponeres slik den ble på Dal skog denne formiddagen.

Den følelsen smaker surere enn svartsurbær.

Om vi tar grep for å friske opp gammel kunnskap?

Kanskje hvis det blir en oppgave på “Farmen” i høst…

Les mer om svartsurbær HER

God helg.