Stalsberg snakker i bilder

HELGEPULS/KOMMENTAR

Fire bilder fra en svunnen tid skal forsøksvis bli til en liten dagsaktuell historie om en besettelse. Følg med da dere her i Jessheim Puls & Hjertemassasje.

GJESTESKRIBENT OG FOTOGRAF

Tom Stalsberg

En garde (fransk), motherfuckers!

Denne gjesteskribent, som nylig var innom Kreti & Pleti sammen med en suveren Thomas Seltzer til bokprat og noen pilsnerøl, har siden 1978 fusket i valgfaget fotografering.

Det var dette året jeg kjøpte mitt første fotografiapparat (ingen som sier det ordet noe særlig mer) av en kompis fra Bøn, avdeling Eidsvoll.

– Min bane

Han hadde en, «Nikkormat», med 50 mm (normalobjektiv), men lite ante jeg da at fotografering skulle bli en livslang besettelse, og etter hvert også dra meg inn i det som ble min bane, min ulykke, min skjebne og mine blodige og djupe banesår (bare tuller), det vil si mitt yrke.

Et yrke som jeg ikke angrer ett eneste sekund på. Det har tatt meg rundt i hele verden.

1814-bygda

Først var det rundt i 1814-bygda med steder som Løkenvangen, Døli, Gullverket, Feiring og Minne og så Hurdal, Jeppedalen, Sand, Olaløkka, Holter, Nordbymoen og Jessheim by night and day.

Og, etter førstegangstjeneste i den lokale avisa, ble det Dagbladet – på godt og vondt – men jeg er den arbeidsplassen evig takknemlig, blant annet fordi jeg har fått treffe store og småfolk, rare og gale, kjente og ukjente og fått oppleve både Golden Gate, Old Trafford, VM i fotball, Santiago de Chile og fått barracuda i Sør-Kinahavet.

(Og, hysj, håndhilst på Nelson Mandela, Patti Smith, Robert Plant, Scary Spice og Eric Cantona).

Frilansfotografering for Eidsvold og Ullensaker Blad hadde sin oppstart i vinteren 1979, og i denne lokale blekka, ledet av den store og beste redaktøren, Bjørn Terje Kaspersen – Kable blant venner – ble det fram til 1985 og journalisthøyskolen.

Jessheim

Jeg hadde også en lang sommerjobb ved Jessheimkontoret til Romerikes Blad. Så er også den avisa nevnt, og da skal jeg ikke gjenta mine små og dumme flisguttbedrifter ved Ullensaker kommune, teknisk kontor, før turer på Kjeller´n for å tøye ut uka med den personlige treneren som kanskje het, Schous.

Da har jeg forresten ikke glemt den gode tida i bladet Fotografi, og fine kvelder i Eidsvoll Fotoklubb pluss alle reisene på egenhånd, alltid med kamera i baggen, og lysbildefilmer og svarthvitt, mye utstyr.

Min første kjæreste sa nylig, da vi snakket sammen, at hun noen ganger følte seg som et esel fordi hun måtte ofte bære baggen da jeg skulle, og måtte ta bilder da vi var på Inter-Rail, Europa rundt. Første gang i 1975, og så nesten hver sommer eller høst fram til 1983.

70.000 bilder

Ja, her er litt av bakgrunnen for de fire bildene jeg har valgt ut i dag. Dagens bilder er hentet fra mitt arkiv som er innskannet fra gamle negativer, tror det nå nærmer seg 70.000 bilder.

Og, mer er i kasser. Huff.

Alle er selvsagt like gode, nei da. Men, jeg har vansker med å kaste noe som helst. Har magistergrad i ekorn (det vil si at jeg samler på alle slags saker og ting).

Nøttene blir lange, som det vel fortsatt heter.

Perrongens dronning

Bilde 1. Dette ble tatt på perrongen ved Queensway i London en kveld i 1986. Vi var to stykker på tur for å kjøpe skiver, gå på pub, se fotball og høre rock. Vi ventet på “tuben”. Kamera på skuldra. Jeg fant igjen dette negativet nylig, og husket ikke henne før jeg så DAMA skannet og digitalisert.

To kjappe klikk med utløserknappen var det vel, og så dro hun videre, og vi også. Siden den gang har dame ligget godt bevart i arkivets ruller av mørke, til nå. Hun er tilbake for fullt.

Hvem var hun? Hvor skulle hun?

Er du bestemoren til, Adele?

Ble livet ditt fint?

Ble det sorg og lite latter? Ble det en sherry? Eller ble det to?

Jeg digger henne der hun står, og kaller henne i dag for, «Perrongens dronning, spor 4».

Sukkertoppen

Bilde 2. Eidsvoll, og tatt i embeds medfør, på det som i 1981 het kjøpesenteret, «VIVO». Det var meldt om restriksjoner på sukker, og da rykket bygdefolket ut for å sikre seg mer enn nok. Da jeg fant igjen dette ble jeg glad, ikke for å skryte for mye, men liker dette bildet godt, og dama heter selvsagt, «Sukkertoppen og Lillemor».

En pinne for jazzen

Bilde 3 er jazz.  

Vi i Eidsvoll Rock – og Bluesklubb fikk det plutselig for oss, kan vel ha vært i 1983, at vi ville ha litt kvalitetsjazz fra storbyen på klubben som da holdt til på vertshuset Vormvik.

Vi fikk tak i den kjente trompetisten, Rowland Greenberg, som tok med seg sine medmusikanter og de kom, tok seg en pinne og sørget for en hyggelig aften. Ikke så mye folk i salen, men i dag er vi stolte av at vi fikk dem opp til oss.

Dette bildet kopierte jeg i uka som gikk og det viser trommeslageren, Ernst Polyzynski. Liker bildets enkelhet.

Spartansk med utstyr, og så er det de hvite skoene hans. Bildet har tittelen, «Bill. Merk: Trommesolo, helst ikke».

Vi vil ha loffing

Bilde 4. Dette er fra en serie med bilder som ble tatt mellom november 1987 til mai 1988 da det var på tide å loffe rundt for å redde verden via Mellom-Amerika.

Opplevelser

Vel. Du ser av verden anno 2023 at vi ikke akkurat var heldige med den biten, om å redde noe som helst, men jeg fikk utrolig mange sterke og viktige opplevelser med meg videre på ferden mot Jesus.

Både i form av de som blir framkalt i hjernens mørkerom, og via svarthvitt bilder og lysbilder.

Veldig mange av negativene er ikke blitt digitalisert før de siste årene, og det dukker stadig vekk opp bilder som jeg syns holder okay mål, sånn dokumentarisk. Det er også givende og spennende å bruke de gamle negativene inn i nye formater innenfor dagens moderne EDB.

Bildet fra toget i Managua er digitalisert, og deretter behandlet i en app på mobiltelefonen.

Fotobok?

På sikt skal nok denne reisa bli til ei fotobok, hvis jeg rekker dette før ferjemannen frister med den billetten over den siste fjorden. Du veit, over på den andre bredden der det flyter over av portvin, rock og billig strøm.

Tittelen på bildet, er nå som det var da, «Ei reise mellom amerika».

Takk for følget.

PS: Ta fram gamle negativer, alle bildene forteller ei eller annen historie. Den behøver ikke å flytte fjell eller elever, men bare gi deg et øyeblikk med snapshotfeelgood, baby.

Runder av med en haiku, signert Olav Angell:

Ørreten vaker

den teller fluer.