Kontakt oss

Helgepuls

Klubbfølelse og finale på taket

Publisert

HELGEPULS/KOMMENTAR

Det er gjerne de små øyeblikkene vi husker de gangene vi ser oss tilbake. Som hvor stort det var å ligge på et hyttetak og se VM-finalen i fotball.

En gang var fotball det viktigste i livet. Vi levde våre dager på løkka i Karisvingen. På Nordbymoen gjorde de det samme.

Også i området Myrtangen levde vinduer og blomsterbed garantert farlig når storskyttere i alle vektklasser gikk på hurtigløp for å score vinnermålet.

Og under VM-finalen i 1978 sto stemningen bokstavelig talt i taket. Eller var det EM-finalen et annet år? Husker ikke helt.

Viktig å vinne

Det viktigste var definitivt ikke å delta. Det handlet om å vinne. Alle fikk være med og spille, selvsagt.

Men jeg må være ærlig og erkjenne at det var ikke alltid like stas å ha dem som var best i speiderbevegelsen og Røde Kors – eller som drev med judo – på laget.

Uten å si noe galt om noen av de tre.

LARSNALDO: I jakten på noen motiver så slår det meg at Lars Weimoth kan være opphavet til posituren til den mer kjente Christiano Ronaldo?

Ove sine stemmebånd

Stemmebåndene til Ove Dønnum begynte å bli slitt allerede i 8-årsalderen. Den vesle, tekniske Leeds-supporteren var tidvis frenetisk i jakten på seier.

Det ble en del roping i fistel fra den kanten. Og jeg tenker på Ove når de tester flyalarmen to ganger i året.

Selv perfeksjonerte jeg filming og sutring helt fram til fatter kom og hentet meg hjem etter å ha overvært jakten på et billig frispark fra sønnen sin.

Han sa at drittunge kunne jeg være hjemme på rommet mitt, og fotballen min ble beslaglagt helt til jeg lovet å kutte ut billige fakter og overspill og forsøk på juks på banen.

LØKKA: I dag er det Grünerløkka folk refererer til når de sier løkka. Dette er løkka for produktene av 70-åra.

Stein i skoen

Jeg hørte på fatter’n, og befant meg i gråsonen kun en gang etter at høvdingen sendte meg i garderoben.

Det var i forbindelse med en hjemmekamp – den gang Kisa var i bunnen av 5. divisjon – som krasjet med en tur med brødrene mine til Stavern at jeg la en stein i skoen for å halte naturlig.

Planen var bli byttet ut i pausen, så jeg la en spiss – og passe stor – stein i skoen tidlig på ettermiddagen for å perfeksjonere haltingen.

Jeg ble byttet ut til pause, og jeg ringte trener Terje Hansen fra en telefonkiosk nede i Vestfold og fikk vite at de hadde vunnet kampen. Jeg la kortene på bordet og fortalte hva jeg hadde gjort.

Det er greit, sa Terje.

– Du hadde blitt byttet ut uansett…

TIGERGUTT: Lars Neskleiv halter av banen under en turnering i 1997. Han spilte for Ull/Kisa Tigrene, og han bet i seg smertene og kom tilbake i kampen. 

Vakkert

I går ble åpningskampen i fotball-EM for herrer spilt. Men jeg tror hverken fatter eller jeg hadde klatret opp på hyttetaket for å få med oss den.

Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er som gjør at fotball ikke fenger like mye lenger.

Det enkle svaret er at jeg er en aldrende mann med andre interesser, men kanskje har det noe med de vanvittige summene som blir brukt til lønninger og annet.

Kanskje har det noe med filming, kynisme og det faktum at det finnes svært få klubbspillere igjen – altså spillere som gjennom hele karrieren blir i en klubb.

De rørende øyeblikkene er som sterkest når publikum hyller en spiller for trofast tjeneste – som da hockeyspiller Mats Zucarello var tilbake i Madison Square Garden for ny klubb, etter å ha blitt solgt mot sin egen – og fansens vilje.

Eller så har det med slitasje å gjøre, eller en slags første kjærlighet du ikke kjenner igjen blant tatoveringer, fet lommebok og rett og slett jålete framferd?

Jeg er frekk nok til å stjele Tom Stalsbergs avslutningssetning i hans fotballspalte i Dagbladet gjennom 20 år:

Måtte det peneste laget vinne.

Med eller uten stein i skoen.

God helg.

Annonsering

Copyright © 2021 Jessheimpuls AS, Stort. 2, 2050 Jessheim. Org.nr. 920697143. Tilrettelagt av ASAP Media.