Med matpakke på benken

HELGEPULS/KOMMENTAR

Jeg scoret aldri mange mål på gamle Jessheim stadion. Men jeg er kanskje den eneste som stilte med matpakke på innbytterbenken.

Om noen dager skal Ull/Kisa møte Start på Jessheim stadion. Start trenes av en trener som hoppet av Kisa-toget fordi det var grønne gress på Sørlandet tidlig i vår en gang. Kisa satset på et ubeskrevet blad. Det bladet takket ved å hoppe av på første stasjon.

Det blir bråk og følelser av sånt, men Kisa-spillerne og trener Arild Sundgot tok samling i bånn og framstår som en deilig symbiose av mot, energi og angrepsvilje.

Aurskog sparebank sponser deler av billetten når sørlendingene kommer til byen vår onsdag neste uke.

Det betyr at vi som publikummere betaler 50 kroner. La oss møte opp på stadion og sende sørlendingene hjem til Kristiansand som makrell i tomat.

Fotballavisen

Så til en tekst som blir å finne i Fotballavisen til Ull/Kisa i nær framtid:

Det oser profesjonalitet på Jessheim stadion i 2021. Det var ikke akkurat det vi forbandt med Jessheim stadion i 1991.

Det heter seg at man aldri blir profet i eget land, og det stemmer. Sent på 80-tallet ble man ikke engang profet på egen innbytterbenk.

Absolutt ingenting var gratis den gangen vi betalte av egen lomme for å spille i fotballens skygge i det som til evig tid blir stående som det aller mørkeste kapittel i Ull/Kisa-fotballens historie.

Bunnsjiktet

Ja, vi snakker om bunnsjiktet av nivå fem i det norske seriesystemet. Vi snakker om loddsalg utenfor vinmonopolet –  som lå i Storgata – lørdag formiddag under Oddvar Krages kyndige veiledning.

Og vi snakker om kortreist treningsleir til Jessheims tyngste grusbane i Magasinleiren (idrettsparken), med påfølgende bankett på Fjøsloftet etter de to øktene på lørdag.

Det sier seg sjøl at de to øktene på søndag ikke var så gode som de kunne blitt etter å ha fått en god porsjon bonger vi kunne bytte i skummende pils i baren.

Jolly-cola

Vi klaget ikke på det, ikke misforstå. Bønna var som vanlig sentral da bonger ble delt ut, og han sørget alltid for å ha Ove Dønnum som sidemann ved bordet.

Ove drakk nemlig bare cola – aller helst Jolly-cola – så Bønna foreslo at han kjøpte cola til Ove for egne penger i bytte mot Ove sine bonger.

Ove slo til.

Disse solgte Bønna videre til oss lagkamerater og andre gjester som var på Fjøsloftet denne kvelden.

Benket

Jeg fikk lite spilletid på denne tiden, og det satt langt inne for en ung gutt å sitte på benken.

BØNNA: Full av Jolly-cola for voksne, var Bønna en pest og en plage på midtbanen til Ull/Kisa i mange sesonger. Han herjet selv om det var kun venstrebeinet som ble brukt. 

Jeg kan ingenting om hvordan man håndterer misfornøyde spillere i dag, men sent på 80-tallet var det temmelig liberale tilstander ytterst på reservebenken på Jessheim stadion.

Det var ikke lov å ytre misnøye i form av ord. Trener Terje “Terte” Hansen mente at det kunne påvirke oppladningen til kamp, noe kaptein Geir Blaker var fullstendig enig i.

Jeg ble henvist til reservebenken for fjerde kamp på rad – uten å få tildelt drakt fordi to trøyer var gjenglemt på Blaker helgen før.

Enden på visa ble at jeg dro hjem og smurte matpakke som jeg i protest skulle spise mens jeg satt på benken. Trener-teamet skulle få smake min vrede.

SJELDEN KOST: Det ble ikke mange mål for Ull/Kisa som senior for undertegnede. Terje Joelsen (i bakgrunnen) sto for de aller fleste før han forsvant til hovedstaden og gjorde suksess i Vålerenga. 

Hektisk

Jammen ble det ikke hektisk aktivitet da trenerne så hva som utspilte seg ytterst på benken. Dokken og “Terte” sendte meg i oppvarming allerede 10 minutter ut i første omgang.

Den gangen varmet vi opp bak målet som sto nærmest Jessheim videregående skole, og jeg la all min flid i oppvarmingen for å være klar til dyst.

35 minutter med oppvarming ble forlenget med oppvarming i pausen, og jeg fikk beskjed om å holde det i gang utover i andre omgang også.

Tror jeg må ha tilbakelagt ei mil med høye kneløft og rykk og hopp og baklengs løping før trenerne ropte meg bort til benken.

Innbytterpuls

Det var 10 minutter igjen av kampen. Det var uavgjort, og jeg var gjennomvarm med tendens til melkesyre da jeg ruslet bort for å ta av meg treningsoverdelen.

– Øyvind, kan Arne Moen få låne leggskinnene dine? Han har glemt sine, sa Terje Hansen.

– Jammen, sa jeg.

– Jeg tar ikke sjansen på at du skal løpe på deg hold ettersom du nettopp har spist, sa trener Terje.

Lærdom

ARNE MOEN: Arne Moen (innringet) var rask, også når han måtte låne leggskinner. Dette laget rykket faktisk opp fra 5. divisjon.

Jeg tok aldri med meg matpakke til innbytterbenken igjen – uten at jeg ble byttet inn stort oftere av den grunn.

Hvordan kampen endte?

Vi vant 1-0.

Arne Moen scoret.

Med mine leggskinner.

God helg.